RSS Feed

Bestig Enhjørningen!

Etter å ha sunget en sang fra barndommens dager, holdt jeg dette innlegget IMDIs konferanse om “Mangfold i arbeidslivet”. Sangen først:

Jeg er nordmann født i Sverige,
Danmark er mitt fødeland!
Snakker russisk som en jøde
skjønt jeg er en engelskmann

Frykten for det ukjente

Hva er vi mest redd for? Å dø. Å miste noe eller noen. Å miste seg selv. Å bli redd eller utrygg. Men alt det vi er redde for er faktisk uungåelig. Vi kommer til å dø. Vi kommer til å oppleve tap. Vi erfarer alle å bli skremt eller å miste kontrollen over våre liv i enkelte faser. Dette kan vi velge å fornekte eller å akseptere. Man kan kanskje si at våre liv består i å akseptere eller fornekte det ubehagelige. Og å være våre egen lykkes smed i aksepten – eller fornektelsen. Fornektelse er jo så definitivt også en livsmetode, men personlig finner jeg denne metoden lite attraktiv fordi jeg er en type som er inderlig redd for å gå glipp av noe som kunne vært gøy, farlig eller spennende. Dessuten ligger det en kostnad i selve fornektelsen som Ibsen setter fokus på i sitt siste skuespill Naar vi døde vaagner.

Rubek: Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kanske klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, ser du. – og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.

Frykt som maktmiddel er jo dessverre også et kjent og kjært verktøy for både religiøse som politiske institusjoner. Den røde fare, the axis of evil, de asiatiske horder, når myntene i kisten klinger- sjelen ut av skjærsilden springer, riksdagsbrannen, Illuminati, Obamas new world order og Horus’ øye på dollarseddelen. Jeg gjesper, skrur av TVen, radioen og folder sammen min avis. Jeg orker ikke å få hjertet pumpet opp i halsen hver eneste dag. Nå er det så lenge siden jeg har lest en avisforside at jeg til og med tør å hilse på forskremte somaliske damer på handletur i nærbutikken min. Etter et par hils har vi til og med begynt å smile til hverandre.

Barn er naturlig nysgjerrige og de voksne har som oppgave å både stimulere og å sette rammer rundt deres utforskningsinstinkt. Her er det selvsagt kun de voksne som har ansvaret. Ansvar for å lære dem at ilden er varm, eller tillate at de gjennom egen erfaring lærer å ha respekt for sin første speiderkniv. Et kutt i fingeren er som oftest en liten pris å betale for å mekke sin første seljefløyte. Lignende erfaringer, forbud , forklaringer og stimulans gjelder også overfor alt det morsomme et barn kan finne på å putte i munnen. Den vakre røde fluesoppen med de hvite små prikkene på ser jo god ut da! Mens det som oftest er i litt mer fremskreden alder at bare tanken på Roquefort-ost gir oss vann i munnen. Jeg nevner bevisst ikke hvitløk, ingefær, koriander og andre for nordiske ganer fremmede krydre i vår sammenheng, siden jeg ikke ønsker å høres ut som om jeg er utsendt fra det stigmatiserende og irriterende TV-programmet Migrapolis. Jeg holder meg til det nære fremmede som alltid og til alle tider har vært og er rundt oss i hverdagen. Som Senilix sier i et av Asterix-bladene: “Jeg har da ingenting imot fremmede. Mange av mine beste venner er fremmede. Men disse fremmede kommer jo ikke herfra engang!”

Hele mitt innlegg i dag er er en digresjon. Jeg liker nemlig digresjoner, avsporinger og å lete der de fleste ikke tenker på å lete. Fordi jeg finner så mye verdifullt utenfor hovedveien. Det største markedet i verden er vår dumhet. Hovedveien er dumheten. Markedet tvinger oss til å kjøpe dumme ting fordi tilgangen på lure ting stadig begrenses. Det er flest penger å tjene på dumhet. I allefall i det korte løp. Men det betyr ikke nødvendigvis at de fleste av oss er dumme. Jeg tror de fleste alltid vil beholde noe av barnets nysgjerrighet i seg – så lenge det finnes steder der nysgjerrigheten får gode vekstvilkår. Og nettopp det mener jeg burde være min yrkesgruppes viktigste funksjon: Å dyrke og stimulere nysgjerrigheten. Sånn sett har kunstnerne mye til felles med naturvitenskapen, astronomien, filosofien og andre nyttige menneskelige sysler. En kunstner med frykt for det ukjente er en dårlig kunstner. Eller idet minste garantert en kjedelig kunstner. Og kjedsomheten er nok det jeg frykter mest. Sånn rent personlig.

Jeg hørte just en tragikomisk historie fra et spørreprogram for barn i Sveriges Radio der et barn fra Malmøs berømte forstad Sjøbo ble stilt dette spørsmålet: Hvilket dyr har to armer, to ben og hale, bor i Afrika og liker å klatre i trær? – Kan det vara en neger? – svarte barnet trosskyldig. Og avslørte dermed intetanende sine foreldres frykt for det fremmede i sin egen nabooppgang.

Du lurer sikkert allerede på hva i all verden jeg forsøker å si. Jeg er litt usikker på om jeg klarer å formulere mitt budskap i ord, men her er et forsøk: Det eneste man har grunn til å frykte er frykten selv. Sky den som sprer frykt. Omfavn nysgjerrighetens sjenerøsitet. Man dør uansett av begge deler, men det siste er garantert det morsomste eventyret.

Eller som André Bjerke sier det i sin bok Enhjørningen:

Kjøp deg et seletøy og bestig enhjøringen! Eller heng deg i det.

Rolf Gupta 18.09.2012

Advertisements

Ruth Lagesen Nekrolog

Posted on

Nekrolog- Ruth Lagesen

Et viktig stykke norsk musikk- og kvinnehistorie ble avsluttet da Ruth Lagesen etter lang tids sykeleie døde den 7.april i Larvik i sitt 91. år. Hun var for sin generasjon noe så uvanlig som pianist, intellektuell, velutdannet, kor- og orkesterdirigent. Og Kvinne!

Som den nest yngste i en søskenflokk på fem ble hun født i Bagn i Valdres i 1914. Hun stiftet ikke selv familie, men hadde et sterkt forhold til sine søsken og deres barn gjennom hele livet.

Hun studerte klaver hos Mary Barratt-Due, Nils Larsen og Erling Westher og ga en oppsiktsvekkende debut som pianist i Universitetets Aula i 1935. Videre studerte hun i London i 1938 klaver med J. Isserlis (Steven Isserlis’ bestefar) og orkesterdireksjon med Sir Reginald Goodall. Under krigen bodde hun i Larvik der hun fikk uvurderlig støtte av familien Treschow på Fritzøehus og utviklet et sterkt og nært vennskap til Marie Treschow i krigsårene.

I 1945 stiftet Ruth Lagesen Larvik Ceciliaforening, som hun ledet og organiserte et uttall konserter med. I 1950 leide hun Filharmonisk Selskaps orkester for egne midler og fremførte Händels Messias i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo med solister og 160 korister. Hun reorganiserte NRKs juniororkester og ledet dette fra 1947 til 1951.

I 1955-57 studerte hun ved Conservatoire Superieur Nationale i Paris under Eugene Bigot og Nadia Boulanger. Som kullkamerater hadde hun bl.a. Per Nørgård og Mikis Theodorakis.

Hun blåste nytt liv i foreningen Musikkens Venner i Tønsberg og Larvik, og tok i 1968 initiativet til en Robert Riefling-festival der selveste HM Kong Olav var tilstede.

I det rådende anti-intellektuelle musikermiljøet i Norge etter krigen der begavelse ble ansett for å være viktigere enn utdannelse, var det liten plass for Ruth Lagesen, spesielt som utfordrer til mannsbastionens siste skanse i musikken: Orkesterdirigenten. I denne disiplinen var hun langt forut for sin tid- ikke bare fordi hun var kvinne, men fordi hun i motsetning til de fleste av sine kolleger i faget, ikke var autodidakt, men faktisk hadde studert direksjon både i London og Paris. At hun også var en person med sine meningers mot, gjorde at hun fikk problemer med å få innpass i deler av det etablerte musikklivet.

I stedet tok hun bokstavelig talt dirigentstaven i sine egne hender og stod bak og ledet en rekke oppføringer av oratorier og pasjonsverk. Ved klaveret ble hun etter hvert kjent for sine banebrytende tolkninger av Edvard Griegs musikk, særlig slåttene op. 72.

Ruth Lagesens mange innspillinger for NRK har som så mange andre dessverre lidd den utilgivelige vanskjebne å bli ”avmagnetisert”- dvs. slettet.

Da det ble umulig for henne bare å leve som utøver, ble hun i 1959 ansatt som lektor på Eik lærerskole i Tønsberg, der hun satte dype spor etter seg blant mange kull lærerstudenter.

Hennes direksjonsteknikk bar preg av ”less is more”: Med små, men presise bevegelser hadde hun alltid hele ensemblet i sin hule hånd. Når hun kunne virke litt brydd under velfortjent applaus, hadde dette nok en sammenheng med at hun gjorde Bachs motto til sit eget: Soli Deo Gloria, alene Gud til ære.

Jeg hadde, sammen med et par andre unge norske dirigenter, gleden av å være hennes venn de siste 12 år av hennes liv. Sjelden har jeg hatt anledning til å snakke, leke, spille, synge, ”løse verdensproblemer” og i det hele tatt ha en så spennende kunstnerisk diskurs, aldersforskjellen til tross. Hun delte sjenerøst sin kunnskap med meg og andre ferskinger i faget gjennom å gi oss partiturer til odel og eie og gjennom å komme kjørende med bil fra Larvik til konserter vi holdt rundt omkring i landet. Ruth Lagesen står for meg som en ledestjerne. Til tross for et liv som tidvis må ha fortont seg som en kamp for en velfortjent plass i musikklivet, var hun et av de mest sjenerøse og positive mennesker jeg har truffet.

Vi lyser fred og glede over hennes minne!

785px-Ruth_Lagesen_gravminne_Oslo

17.mai tale 2008

Posted on

Image

Gratulerer med dagen, kjære medborgere i Kristiansand!

Gratulerer sier vi. Med hva? Hva og hvorfor feirer vi denne dagen hvert år? 

Jo- grunnen til at vi feirer denne dagen er jeg så stolt og glad for at jeg er frekk nok å  tillate meg å si det enno ein gong!

Norges Grunnlov av 1814 er basert på de grensepsprengende opplyste verdiene om frihet,  likhet og brorskap som ble nedfelt og uttrykt i de første dokumentene som peker på vårt moderne demokrati: Den amerikanske uavhengighets erklæringen fra 1776, og den franske revolusjonens menneskerettserklæring fra 1789. 

Amerikanerne skrev i  1776:

Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse rettighetene.

De franske revolusjonære skrev i 1789:

  1. Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter. Sosiale distinksjoner kan kun grunnes på det allmennyttige.
  2. Ingen skal forfølges for sine meninger, selv religiøse.
  3. En av menneskets dyrebareste rettigheter er fritt å kunne meddele andre sine tanker og meninger; enhver borger kan derfor tale, skrive og trykke fritt, med det forbehold at han skal svare for misbruk av denne friheten i de tilfeller som loven fastsetter.

Hver 17. mai minnes vi også unionsoppløsningen fra Sverige  den 7. juni 1905, og da freden kom den 8. mai 1945  etter 5 år med nazistisk okkupasjon under 2. verdenskrig.

Dagen idag er i sannhet tungt ladet med alvorlige historiske ekko og jublende glede. En overveldende dag for sterke følelser og minner for de fleste av oss. Det er både utfordrende og litt nifst å holde tale idag fordi det er slikt et uuttømmelige hav av emner jeg  kunne velge å snakke om. 

Imidlertid er valget av emne likevel lett i år. Lett fordi det er opplagt og selvinnslysende, men mest av alt lett fordi jeg vil snakke om et av de flotteste menneskene jeg noensinne har hatt gleden av å bli litt kjent med. 

Jeg kan ikke si at jeg kjenner ham godt, selv om jeg har sett ham nesten hver dag siden jeg var liten. Han er fryktelig pratsom. På grensen til munndiaré faktisk- og det er først i det siste jeg har tenkt: “Hm. Kanskje jeg skulle høre litt etter på den ustoppelige ordflommen som kommer fra den taletrengte mannen?” 

Selv når jeg konsentrerer meg er det ofte vanskelig å forstå hva han sier i virvaret av høyst fantasifulle ord. Imidlertid er ordene hans så heftige, påståelig og voldsomme at han til slutt har tvunget meg til å lytte. 

Og det har vært verdt det- fordi det han har på hjertet er så inderlig viktig. Hans kjærlighet til den nådeløse sannhet, kunnskapens uendelige univers og redelighetens lys har sørget for at han blir stående som opphavsmann til innholdet og selve måten vi feirer denne dagen: 

-Dagen vi feirer i takknemlighet for de verdier som ligger til grunn for vår nasjonale identitet. Byggesteinen for vår moderne kulturarv og årsaken til at jeg er stolt av å være norsk.

Henrik Wergeland: Du står fremdeles der på din pidestall rett bak meg 100 år etter at denne byens borgere i respekt, takknemlighet og stolthet ga deg hedersplassen for all fremtid. Du viet ditt liv til å kjempe for idealer din nasjon deler med deg takket være din konkrete innsats. Din kjærlighet til sannhet, ærlighet og redelighet; og kjærligheten til ditt land og ditt folk,  tvang deg til å skrive og snakke høylytt, uavlatelig og provoserende. Gjennom evnen til å være  grunnleggende utålmodig veldig lenge, åpnet du det norske folks øyne. Du kunne ikke tolere at nettopp den grunnloven vi feirer idag, i din egen levetid inneholdt en vanærende skamplett på nasjonens ansikt. Jeg siterer fra den opprinnelige Grunnloven undertegnet på Eidsvold den 17. mai 1814:

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Henrik: Du fikk ikke oppleve at din ustoppelige talestrøm sørget for at sannheten, kunnskapen, opplysningen, og lyset seiret i 1851- seks år etter din død. Men vi vil hedre deg i all ettertid for at det nå i  § 2 bl.a. står det følgende:  Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Takk, Henrik for at du pekte på kunnskapen! Takk for at du forstod hva Menneskerettighetserklæringen fra 1789 sier i sin ytterste konsekvens. 

Takk for at du forvaltet ditt talent, din idividualisme og fryktløshet til beste for samfunnet vårt slik at vi ikke begikk grusomme dumheter. Takk for denne dagen du har gitt oss der vi med den største glede og entusiasme kan feire friheten, likheten, brorskapet og individualiteten!

Liberté, egalité, fraternité- og jeg legger til: Individualité!

Gratulerer med dagen, kjære medborgere. Og Henrik:  Gratulerer med 200-års dagen den 17. juni 2008! 

3 x 3 hurra for vårt bysbarn Henrik Wergeland! 

– Tale holdt på torvet i Kristiansand, 17.mai 2008, i forbindelse med 200-års jubileet for Henrik Wergelands fødsel.

 

 

 

 

 

Klangen av Munch

Klangen av Munch

Klokke som tikker (og kimer)

Møtet med Edvard Munchs kunst gjorde et uutslettelig musikalsk inntrykk på meg da jeg for første gang besøkte Universitetets Aula som 11-åring. Jeg skulle være med på noe så unorsk som en pianokonkurranse. Alle sanser var skjerpede og mitt barnlige sinn var som en svamp.

Solens lavmælte eksplosjon gikk av i min øyne og ører samtidig. Den var som et enormt impresjonistisk tredimensjonalt cluster – Som når man legger begge underarmene over alle tangentene og hamrer på dem med all kraft mens pedalen er nede. Et av klaververkene jeg hørte i Aulaen er uforglemmelig:

Alfred Janson: November 1962

Janson både priser klaverets klang i seg selv samtidig som det er et emosjonelt brøl. Med tittelens tidsavgrensning stod for meg som et notat i en musikalsk dagbok fra en dunkel, våt og kald måned. Jeg frøs på fuktige tær. Musikken ga meg hakeslepp da jeg hørte det under Edvard Munchs sol. Karate på tangentene kunne være noe mer enn et barns støyende lek. Det kunne settes inn i en emosjonell sammenheng. Et brøl av smerte og klang.

På hver sin måte opplevde jeg som 11-åring at både Alfred Janson og Munchs kunst stod i kontrast til Aulaens rene tempel arkitektur med marmor, gullborder og et mystisk himmelsk drivhuslys i taket. Edvard Munchs bilder hadde noe uferdig over seg som  virket uærbødig overfor salens klassiske linjer.

Jeg stirret meg nesten blind på Solen. Den blendet meg og skjermet blikket mot de nakne menneskene på hver side. Det var flaut for et bluferdig barn å se på dem – og fremfor alt ville jeg ikke at noen andre skulle kunne observere min nysgjerrighet.

Det var mye pianomusikk som ble spilt under Solen den helgen pianokonkurransen jeg deltok i fant sted. Jeg lyttet sultent til rubbel og bit. Jeg kunne velge å glane på Solen både når jeg kjedet meg og når musikken gnistret. Jeg husker spesielt sammenhengen jeg opplevde mellom bildet og  ”La Cathedral Engloutie” – Den nedsunkne Katedral av Debussy.

Det var som å lytte til undervannslyder. Jeg fulgte med katedralen til havets bunn og holdt pusten mens jeg kikket oppover mot det gule og grønne SOLEN slapp ned gjennom havoverflaten.

Jeg husker også at jeg lurte på om Munch hadde malt en sol som allerede var stått opp, eller om det var et bilde av hvordan verden ville komme til å se ut etter at solen hadde stått opp. Jeg ser alltid for meg Solen når jeg hører dette stykket. Her fremført av  komponisten selv:

http://www.youtube.com/watch?v=rfSBddhFvyA

Munchs veggmalerier åt seg inn i sinnet og satt seg fast som et brennmerke.

Sideveggene i Universitetets Aula var både mystiske og overrumplende fordi de virket for store til salen. Maleriene gjorde salen mindre.

Det var helt klart en dame – og en manne side. Både Adam og Eva utstrålte tristhet. Merkelig at det var to Eva’er som spiste frukt fra kunnskapens tre. Jeg var godt oppdradd i bibelsk forstand, så jeg antok at dette måtte være noe gudsbespottende. Det var det som var så farlig med kunsten sånn rent generelt. Den kunne lede inn i fortapelsen dersom man ikke holdt tunga rett i munnen. Derfor var Munch farlig.

Mannen med skjegget og den røde hatten fortalte historier på en tung og langsom måte for seg selv mens gutten stirret på noe helt annet. Han hørte åpenbart ikke etter. Det minnet meg om min kamferdropsspisende oldemor som også kunne fortelle i det uendelige om gudsjammerlig kjedelige ting fra gamle dager.

Damen Edvard Munch hadde malt på den andre siden hadde noe ubehagelig over seg. Det var som om noen hadde behandlet henne dårlig. Det var noe anklagende i blikket. Hun stirret på skjeggefyren på veggen imot med en udefinerbar frykt og stive øyne som fikk meg til å tenke på Ivo Caprinos animasjonsfilmer der skikkelsenes øyne beveget seg uavhengig av resten av ansiktene. Hennes øyne minnet meg om reveenka. Hennes barn ønsket seg bort fra henne, med unntak av det diende spedbarnet som var limt fast på fanget hennes. Jeg kunne så vidt ane puppene hennes. De hadde en form som måtte være unik for denne damen. Jeg fornemmet at alle rundt meg var fyllt av ærefrykt og stolthet overfor bildene. Jeg forstod at jeg også måtte innta den samme holdningen til dem.

Det var en indre sammenheng eller symbolikk mellom veggenes kjønnsadskillelse og de vakre, men iskalde toalettene som med god avstand var plassert på hver sin side av  den enorme inngangstrappen.

Bakgrunn: Et orkester som stemmer

En arbeidsdag for orkestermusikere handler om å spille, ikke om å lytte til foredrag fra en dirigent med mye på hjertet om det som ligger rundt og bak musikken. Derfor tyr jeg ofte til bilder for å få frem det jeg er på jakt etter. Det beste er når jeg makter å formidle det jeg forestiller meg nonverbalt. Når jeg ikke lykkes med dette, må jeg naturligvis  snakke for å få frem det jeg ønsker. Da er det en fordel at jeg uttrykker meg presist og kort, gjerne i form av et bilde. Eller et sinnbilde. Det jeg sier er ikke planlagt – som oftest er det innfall og assossiasjoner som befinner seg et sted mellom det orkesteret presenterer og det jeg selv leter etter.  Ordene mine kan noen ganger frembringe det stikk motsatte av det jeg ønsker å formidle. Andre ganger treffer de blink og resulterer i en respons som umiddelbart kan høres i form av ulike karakterer eller klanger.

Bach: Es ist Genug

http://www.youtube.com/watch?v=nSs4ZhlhUSA

14’50

Da jeg for en stund tilbake fremførte Alban Bergs fiolinkonsert med Konzerthausorchester  Berlin, slet jeg med å formidle ”feelingen” jeg var på jakt etter. Orkesteret bød på en samspilt, enhetlig og raffinert klang. Min forståelse av musikken stod i kontrast til dette. Den fordret noe sykelig,  skittent, men samtidig gyllent. Som en råttent utseende frukt som fremdeles smaker godt, men litt emment. Dette klarte jeg selvsagt ikke å uttrykke på tysk. Etter å ha klødd meg litt i hodet prøvde jeg denne varianten: ”Kennen Sie Munch – der Norwegische Maler?” Musikerne var høflige og lo ikke av min ubehjelpelige og hjemmesnekrede grammatikk. Joda, alle kjente til Edvard Munch. ”Dere må spille som hans bilder – med en slags skitten transendens”. Den gikk hjem. Saksofonisten spilte plutselig med en gelé- og fløyelsaktig langsom og bred vibrato. Han skilte lag med de rene og orgelaktige i klarinettkoret. Kontrasten mellom  Bach koralen Berg siterer som vi just hørte og  fiolinkonsertens dissonante univers ble umiddelbart enorm. Koralens renhet ble et fremmedlegeme drapert i opphøyd forråtnelse. Valsen ble vindskjev og på en vidunderlig måte overdrevent sentimental og kitschy.  Musikernes umiddelbare omsetting av Munch- metaforen forundret meg. Musikken endret karakter når musikerne så for seg Munch på sine indre netthinner. Det ble klart for meg at den musikalske ekpresjonismens deformerte klang stemte overens med dens visuelle uttrykk. Ekspresjonistenes avviste konvensjonell skjønnhet. I overlagt anvendelse av forvrengning skulle publikum sjokkeres av indre konflikter, angst og spenning – men også av lengsel.

I et følelsesladet historisk opptak fra verkets 2. fremføring hyler musikken ut desperasjon i Alban Bergs  fiolinkonsert fra 1935. Komponisten Anton Webern leder denne fremføringen fra 1936 der Louis Krasner er solist med BBCs Symfoniorkester.

Jeg opplever at Munchs privatliv ofte får større oppmerksomhet enn verkene i seg selv. Vi skiller ikke på Edvards liv og Munchs bilder. Det er klart at opplevelsesintensiteten vil skrus opp med inngående kjennskap til tidsånden  hans kunstverk ble skapt i. Viten om Munchs liv og levnet kan også gi oss  nærhet til verkene, men for meg kan anekdotene om hans privatliv ofte stå i veien for opplevelsen.

Begynnelsen av Griegs morgenstemning  – kun noen få sekunder.

Dette sies oppå musikken:

Jeg opplever heller ingen sammenheng mellom Munch og det norske. For meg er dette et feilspor. Han kunne like gjerne ha vært en tysk maler. Munchs prosjekt var ikke knyttet til nasjonsbyggingen slik Ole Bull, Grieg og Bjørnstjerne Bjørnsons kunst var et uttrykk for.

(I parentes bemerket blir dette snudd på hodet når det gjelder Knut Hamsun: Som vi vet så altfor godt satt Nazistene hans litteratur høyt. I dag understreker vi nettopp skillet mellom mannen og verket fordi vi ikke liker mannen, hans privatliv eller hans politikk. I Hamsuns tilfelle har vi funnet det tryggest å skille opphavsmann og verk.)

Grieg stopper her, brått med en ”scratch”

Munchs kunstneriske fremstillinger av ulike kvinneskikkelser kan leses i flere lag enn kun som uttrykk for private kjærlighetsforhold til virkelige kvinner. Å blottlegge seksualitet, psyke, moralbegreper, indre og ytre konflikter etc. var riktignok en del av tidsånden. Kunstens utrykk dro åpenbart  veksler på det private både for Munch og andre ekspresjonister, men for meg, som betrakter – her og nå,  er kunstverkene i seg selv viktigere.

Nye kjønnsyn ble gransket, utlevd og gjort til gjenstand for stor oppmerksomhet. Oscar Wilde, Richard Strauss og Frida Kahlo  for eksempel strekker sine kvinnetyper i ekstreme retninger i spennet mellom madonna og hore.

Det svake kjønn kunne bli portrettert som det sterke kjønn med en voldsom emosjonell, seksuell og psykisk kraft. Kunstnerens syn på seg selv var også i endring. Dekadanse blir Nye grenser for dekadanse utfordret og mange kunstnere hevet seg over sin egen tids moralkodekser.

Med utgangspunkt i Munchs kvinneskikkelser, og da med en spesiell referanse til hans Salomeparafrase, vil jeg spille en musikalsk representasjon av en emosjonell ekstremsport-kvinne fra denne tiden.

Richard Strauss’ opera, Salomé fra 1905 er basert på Oscar Wildes parafrase over bibelteksten. Salomé-karakteren er en pervers jomfruelig forførerske som anvender sin sykelige seksuelle makt til å fornedre både sitt eget- og mannens kjønn. Operaen er fra Strauss’ ekspresjonistiske periode, som han senere forlater til fordel for en tilbakeskuende, brilliant senromantikk. Vi spiller fra operaens sjokkerende avslutning der Salomé kysser og synger til Johannes avhuggede hode.

Jeg har kysset din munn, Johannes!

Dine røde lepper hadde en bitter smak

Var det smaken av blod?

Nei! Kanskje det er smaken av kjærlighet?

Man sier at kjærlighet har en bitter smak

Men hva gjør det?

Jeg har kysset din munn, Johannes!

Montserrat Caballé ”Ich habe deinen Mund geküsst” (ca 4´30)

Her er det tydelig at det er paralleller mellom komponisten Richard Strauss og Munchs ekspresjonistiske kompassnåler. Slektskapet dem i mellom var av estetisk natur. De hadde begge lagt sine mest ekspresjonistiske perioder bak seg da de tilfeldig traff hverandre sosialt i Oslo i 1917.

 Strauss hadde nylig skrevet sin Alpesymfoni i en ultra senromantisk stil, mens Munch var begynt å vende seg mot et mer postimpresjonistisk uttrykk slik som i Solen. Deres estetiske veier hadde allerede skilt lag.

Under 2. Verdenskrig var de så berømte og store at nazistene ikke uten videre kunne avvise deres kunst og henge den ut som  ”entartet” – eller degenerert. Selv om det i og for seg ville  vært helt korrekt: Et element i den ekspresjonismen deres kunst  tidligere hadde befattet seg med var jo nettopp det degenererte og sjokkerende umoralske.

Nazistene så gjennom fingrene når det gjaldt Munch, ved å fjerne enkelte bilder fra gallerier, men slett ikke alle. Strauss’ tilfelle er mer komplekst fordi han endret sin stil i retning av et uttrykk som nazistene anså som godt egnet til å representere deres egne estetiske idealer. Det er viktig å understreke at Strauss endret stil lenge før nazistene kom til makten. Hans estetiske valg var ikke et knefall for nasjonalsosialismens maktovergrep.

Deler av Strauss’ produksjon har ingenting med Munch å gjøre.

I en kort periode ble Richard Strauss plassert som øverste nikkedukke i nazistenes Reichsmusikkammer. Han gjorde sitt beste for å holde seg i sånn nogenlunde innenfor løypa i den politiske slalombakken. Han skrev og dirigerte sin ”Olympiahymne” til åpningen av OL i 1936. Strauss ledet også sitt verk ”Festpreludium” under  Riksmusikkdagene i 1938 der såkalt ”degenerert kunst” ble latterliggjort. Munch ble bevisst ikke representert og ble dermed spart å bli hengt ut til spott og spe. På en lignende utstilling i Oslo i 1942 kalt Kunst og ukunst var noen av hans bilder representert, men da som eksempler på god kunst. I Norge ble han nok behandlet enda mer forsiktig fordi han var norsk.

Her hører vi Richard Strauss ”Olympia Hymne” fra åpningen av OL i Berlin i 1936 i opptak fra samme år med Strauss selv som dirigent. 

Det er soleklart at denne musikken ikke har noe til felles med Munchs univers. Man kan eventuelt fantasere om at Munch kunne inspireres av Olympiahymnen til å male et vrengbilde av en absurd og smakløs situasjon med  tittelen  ”Ødeleggelse”.

Edvard Munch står ikke alene i sitt visuelle univers, verken i forhold til samtid eller historie. Hans bilder med tittelen ”Marats død” er et eksempel på dette.

Beethovens sørgemarsj fra Eroica begynner her (fremført av KSO) – opptak fra FiB gjort av NRK P2 mai i år.Han henviser til et maleri med samme tittel av Jaques-Louis David. Davids maleri fra 1793 av den franske myrdede revolusjonshelten Marat i sin trekker tur veksler på Kristus skikkelsene hos historiske malere som Carravaggio og Michelangelo. Både manns- og kvinneskikkelsene blir fremstilt på høyst ulike måter hos disse vidt forskjellige kunstnerne:

Revolusjonshelten, den døde Kristus, mordersken, Jesu’ mor og horen.

Når jeg ser ”Marats død” av David hører jeg  sørgemarsjen i Beethovens 3. Symfoni for mitt indre øre. Symfonien var opprinnelig tilegnet Napoleon, men ble senere omgjort til en generell tilegnelse til en anonym revolusjonshelt. (Beethoven fades ut) Men dette var en digresjon.

Jeg opplever en sammenheng mellom Munchs fascinasjon for barns lek og den skrikende underliggende katastrofen Alban Berg uttrykker i operaen Wozzecks avslutning. Her hører vi på overflaten en barnesanglek á la ”Slå på ringen”. Under barnas uskyldige mangel på empati ulmer det i orkesterets glør. ”Hopp-hopp – mora di er død. Hun ligger i veien der borte. Kom la oss gå og se!”

http://www.youtube.com/watch?v=8QS650Y4t4A&list=PLsTist2yOdfCgZsLW0GAhQGPWqVG316eC

Når man googler ordet ekspresjonisme på nettet er det 99% sikkert at det første som møter deg er Munchs ”Skrik” fra 1893. Taster du inn ekspresjonisme/musikk popper som regel østerrikeren Arnold Schönbergs navn opp. Publikumsfiendtlighetens musikalske profet. Mannen som ødela alt ved å finne opp tolvtonerekken.

Publikums avsmak for Schönbergs musikk sier meg noe om hvor sjokkerende Munchs kunstnerskap egentlig var – og fremdeles er. Egentlig.

Er ekspresjonismens utpensling av det underbevisste mindre frastøtende i billedkunsten enn i musikken? Riktig nok er det  lettere å lukke øynene enn å lukke ørene. Det er lett å gå videre til mindre støtende bilder på en utstilling bestående av et hyggelig potpourri av Peder Balke, Tidemand & Gude, Christian Krogh med noen få syrlige innslag av syke piker. Det er vanskeligere å forlate en konsertsal midt under en konsert. Det blir så mye ståk med de andre som må reise seg fra en knirkende stol– (av en eller grunn skjer dette alltid i en musikalsk kunstpause eller på et veldig stille sted). Man unnskylder seg gjerne med at man er  tissetrengt eller forkjølet. Med mindre man aktivt våger å demonstrere avsky mot musikken.  – Og det skal det jo et visst uhøflig mot til å gjøre.

Et av de første musikalske verkene som fikk klistrelappen ”ekspresjonistisk” er et atonalt verk av Arnold Schönberg fra 1908. Som for å understreke behovet for å skape nye former anvender komponisten noe så uvanlig en sopran i midt i en strykekvartett. Satsens ekstatiske tittel og tekst er av poeten Stefan Georges: ”Henrykkelsen” – Entrückung.

Her er litt av teksten i fri oversettelse:

”Jeg kjenner vinden fra andre planeter. Vagt gjennom mørket ser jeg selv nå vennlige ansikter som vender seg mot meg. Stier og trær jeg elsket tidligere visner hen og din elskede skygge maner frem min angst slik at jeg knapt kjenner dem igjen.”

http://www.youtube.com/watch?v=3AnZc3SKdKc

14’18

Et annet verk av Schönberg har tittelen Peripeteia. I Poetikken introduserer Aristoteles peripeti som begrep for et dramas vendepunkt, et omslag fra en harmonisk og lykkelig tilstand til ulykke. Valget av tittel er symptomatisk for ekspresjonistenes syn på fortid og nåtid.

Schönberg: Peripeteia http://www.youtube.com/watch?v=QNCIz-_QFrs

Munch maner sterkere følelser i meg når jeg ikke blendes av et misforstått norske eierskap, bildenes kommersielle verdi eller som uttrykk for et forfyllet og promiskuøst privatliv. Bildene i seg selv angriper meg rått og rent når jeg stirrer inn i deres mørke. Jeg blir følelsesmessig utmattet av å se for mange av hans bilder etter hverandre, og trenger ofte pauser for å puste normalt og fordøye det gullinfattede kaoset.

Jeg opplever at dansen i  Livets dans ikke er noen dans på roser. Tvert imot. Kontrasten mellom danselykke og de dansendes konflikter er til å ta og føle på. Jeg tenker at Munch begår et bevisst misbruk av det jeg forestiller meg må være en vals. Med en grunnleggende livsbejaende champagnerus som overflate forsterkes bildets mørke undertoner.

I Alban Bergs siste opera, Lulu, som nok en gang handler om en kvinneskikkelse i videste forstand, danses det også. Musikken er en vals om en vals. Med et skråblikk setter den valsen i et sykelig fosforiserende lys. For meg er dette ubehagelig å lytte til, slik Munch kan være ubehagelig å se på.

Lulu-suite: Variasjoner. 3’30

Overfor Edvard Munchs kunst tenker jeg ofte på skiltet som står over helvetes port i Dantes Inferno: ”La fare alle håp, den som trer inn”. Mange av Munchs bilder er tungt stoff for sårbare betraktere.

Fremgangsmåten jeg har brukt i jakten på Munchs klang er enkel: Felles verdensanskuelse og estetiske ståsted gjør at en slags ”oversettelse” mellom kunstartene kan  finne sted og oppleves som overlappende. Slik jeg ser det oppstår det ikke nødvendigvis en kunstnerisk dialog eller forbindelse gjennom sosial kontakt, felles opprinnelsesland eller fordi kunstnerne det er snakk om tilfeldigvis levde på samme tid. Helt subjektivt opplever jeg Alban Bergs musikk som det tydeligste klanglige motstykket til Munchs kunst.  Den siterer ofte det romantiske drapert  i opphøyet positur av emosjonell råte. Hos meg vekker Både Edvard Munch og Alban Bergs kunst en unik visuell og musikalsk sammensmeltning av himmelstrebende  lengsel og skjønnhet forenet med vedvarende kvalme og følelsen av å bli kvalt. Jeg er svak for denne blandingen.

Avslutning:

Lulu-suite: I Rondo – fade out.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fryktløs mann & hans kone på 17.mai

Vidar & hans fru kopi

 

Frykten for det ukjente

Hva er vi mest redd for? Å dø. Å miste noe eller noen. Å miste seg selv. Å bli redd eller utrygg. Men alt det vi er redde for er faktisk uungåelig. Vi kommer til å dø. Vi kommer til å oppleve tap. Vi erfarer alle å bli skremt eller å miste kontrollen over våre liv i enkelte faser. Dette kan vi velge å fornekte eller å akseptere. Man kan kanskje si at våre liv består i å akseptere eller fornekte det ubehagelige. Og å være våre egen lykkes smed i aksepten – eller fornektelsen. Fornektelse er jo så definitivt også en livsmetode, men personlig finner jeg denne metoden lite attraktiv fordi jeg er en type som er inderlig redd for å gå glipp av noe som kunne vært gøy, farlig eller spennende. Dessuten ligger det en kostnad i selve fornektelsen som Ibsen setter fokus på i sitt siste skuespill Naar vi døde vaagner.

Rubek: Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kanske klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, ser du. – og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.

Frykt som maktmiddel er jo dessverre også et kjent og kjært verktøy for både religiøse som politiske institusjoner. Den røde fare, the axis of evil, de asiatiske horder, når myntene i kisten klinger- sjelen ut av skjærsilden springer, riksdagsbrannen, Illuminati, Obamas new world order og Horus’ øye på dollarseddelen.  Jeg gjesper, skrur av TV-en, radioen og folder sammen min avis. Jeg orker ikke å få hjertet pumpet opp i halsen hver eneste dag. Nå er det så lenge siden jeg har lest en avisforside at jeg til og med tør å hilse på forskremte somaliske damer på handletur i nærbutikken min. Etter et par hils har vi til og med begynt å smile til hverandre.

Barn er naturlig nysgjerrige og de voksne har som oppgave å både stimulere og å sette rammer rundt  deres utforskningsinstinkt. Her er det selvsagt kun de voksne som har ansvaret. Ansvar for å lære dem at ilden er varm, eller tillate at de gjennom egen erfaring lærer å ha respekt for sin første speiderkniv. Et kutt i fingeren er som oftest en liten pris å betale for å mekke sin første seljefløyte. Lignende erfaringer, forbud , forklaringer og stimulans gjelder også overfor alt det morsomme et barn kan finne på å putte i munnen. Den vakre røde fluesoppen med de hvite små prikkene på ser jo god ut da! Mens det som oftest er i litt mer fremskreden alder at bare tanken på Roquefort-ost gir oss vann i munnen. Jeg nevner bevisst ikke hvitløk, ingefær, koriander og andre for nordiske ganer fremmede krydre i vår sammenheng, siden jeg ikke ønsker å høres ut som om jeg er utsendt fra det stigmatiserende og irriterende TV-programmet Migrapolis. Jeg holder meg til det nære fremmede som alltid og til alle tider har vært og er rundt oss i hverdagen. Som Senilix sier i et av Asterix-bladene: Jeg har da ingenting imot fremmede. Mange av mine beste venner er fremmede. Men disse fremmede kommer jo ikke herfra engang!

Hele mitt innlegg i dag er en digresjon. Jeg liker nemlig digresjoner, avsporinger og å lete der de fleste ikke tenker på å lete. Fordi jeg finner så mye verdifullt utenfor hovedveien. Det største markedet i verden er vår dumhet. Hovedveien er dumheten. Markedet tvinger oss til å kjøpe dumme ting fordi tilgangen på lure ting stadig begrenses. Det er flest penger å tjene på dumhet. I allefall i det korte løp. Men det betyr ikke nødvendigvis at de fleste av oss er dumme. Jeg tror de fleste alltid vil beholde noe av barnets nysgjerrighet i seg – så lenge det finnes steder der nysgjerrigheten får gode vekstvilkår. Og nettopp det mener jeg burde være min yrkesgruppes viktigste funksjon: Å dyrke og stimulere nysgjerrigheten. Sånn sett har kunstnerne mye til felles med naturvitenskapen, astronomien, filosofien og andre nyttige menneskelige sysler. En kunstner med frykt for det ukjente er en dårlig kunstner. Eller idet minste garantert en kjedelig kunstner. Og kjedsomheten er nok det jeg frykter mest. Sånn rent personlig.

Jeg hørte just en tragikomisk historie fra et spørreprogram for barn i Sveriges Radio der et barn fra Malmøs berømte forstad Sjøbo ble stilt dette spørsmålet: Hvilket dyr har to armer, to ben og hale, bor i Afrika og liker å klatre i trær? – Kan det vara en neger? – svarte barnet troskyldig. Og avslørte dermed intetanende sine foreldres frykt for det fremmede i sin egen nabooppgang.

Du lurer sikkert allerede på hva i all verden jeg forsøker å si. Jeg er litt usikker på om jeg klarer å formulere mitt budskap i ord, men her er et forsøk: Det eneste man har grunn til å frykte er frykten selv. Sky den som sprer frykt. Omfavn nysgjerrighetens sjenerøsitet. Man dør uansett av begge deler, men det siste er garantert det morsomste eventyret.

Eller som André Bjerke sier det i sin bok Enhjørningen:

Kjøp deg et seletøy og bestig enhjørningen! Eller heng deg i det.

18.09.2012

blank spot closet

Actually I caught myself hesitating, wondering if I would irritate or offend someone by posting this on my wall. I realized that I too must come out of the closet and confront myself: By hesitating to stand up for my fellow brothers and sisters, I silently side with Putin and the likes for a few moments. God forbid. I won’t hesitate again.Image

http://www.huffingtonpost.com/2013/10/13/st-petersburg-gay-rights-arrest-_n_4089640.html

Sochi olympics 2014: In 1973 the Soviet Union announced that, because of its opposition to the recent overthrow of the government of Chilean President Salvador Allende, it would not play a World Cup Soccer match against the Chilean team in Santiago. The Chilean team played the match with no opponent and thus qualified for the WC in 1974.

Straight jacket

Posted on

harry_houdini

Escaping the musical straight-jacket: Dead performer resurrects dead composer.

Thoughts on the Grainger/Grieg-project; an attempt at bringing new life to frozen interpretation.

Notes for a lecture  by Rolf Gupta, conductor/composer

Prologue

Houdini’s Straight jacket Escape  (1874- 1926)

Contradiction in terms: I accuse new technologies of being the main culprits in destroying the art of interpretation. Sadly I think humans have become the servants of the machine and not the opposite. However I realize that this is not entirely true: The new technologies can also serve as a wonderful tool in bringing the art of interpretation back to us. Fx in allowing a dead pianist to play together with musicians alive today.

Illusion 

Once upon a time the performing arts created the illusion of perfection. The phonoautograph, Pianola, magnetic tape, HiFi, Midi, digitalization etc. gradually did away with human and technological error and tidied up the mess of imperfection. Previous arsenals of illusionist tools vanished in thin air and the human yardstick was taken over by machines. However desperately we admittedly rather successfully managed to copy the machines in real life, I feel some important ingredients for producing performances with a credible and emotional impact have been lost on the way.

We bump our heads into solid concrete instead of the distant lure of a fata morgana. Mistakes are rendered obsolete.

New technologies HIFI, availability, www and a variety of technological novelties have contributed to the petrification of the art of interpretation: The great art of live-performance has in certain ways given way to the accepted lie of larger-than-life post-editing.  The unbelievable has gradually become the norm, creating a new breed of artistic athletes who never make mistakes. Audiences expect the same degree of technical perfection in the concert hall as well as from their audio-systems in the living room. Technical mastery has come to the fore and a certain poetic outlook has taken a polite step back.

Upon the arrival of new technologies only the select few have managed to exploit these tools to create new artistic musical fields of expression.Their abilities to create something “genuinely artificial” is their hallmark.

Composers who were able to utilize the new post WWI technology on its own terms are among others Stravinsky, Hindemith, Nancarrow, Edgar Varése (Desérts), Karlheinz Stockhausen (Gesang der Jünglinge). Pierre Schaeffer/Pierre Henry: Symphonie pour un homme seul (1949) http://www.youtube.com/watch?v=JosTXg8ErGc

Fewer performers have successfully avoided the temptation of optimizing their live-performances by using the new tools only to apply make-up on the scars of a wrong note out of tune in the wrong place: Glen Gould is their prophet with his imaginary humming pseudo world intended solely for the gramophone player, the pop-group Yellow (and others) who’s members never were in command of a musical instrument. There must be a many others, but I admit that I’m scratching my head searching for good examples. Anyone?

Fidelity (Loyalty, faithfulness, credibility, adherence to fact and detail, accuracy) HIFI – High Fidelity: How faithful is the sound reproduction to the music itself? Could something be lost in translation resulting in a lack of artistic credibility? Might questions of negative musico-psychological side effects arise?

HiFi aims to sound as if you have the real thing in your living room (I guess this could be considered to be an illusion – perhaps rendering my previous statement invalid…) “Let’s  put some make-up on the sound. Get rid of human error. Get rid of disturbing sounds resulting from the fixation of sound to disc or tape”. Enter the DOLBY noise reduction system reducing technological and instrumental transients.

The reduction of noise components has a parallel strand in the historical development of musical instruments: Less noise/more sound (beauty). More volume (some modern brass instruments virtually renders orchestral balance impossible). Various instruments have lost their particularity, sounding more alike to each other

II Another strand: Equal temperament. The division of the octave into 12 equidistant steps is a rather late development arriving in mid-19th century. For a baroque or an arabic ear the modern division must sound bland lacking in spice and melodic and harmonic identity.

As fidelity and availability takes on, one would expect more variety and individuality. Sadly, the opposite is the case. Interpretation gradually looses its meaning: The most commonly performed musical works start to sound the same. Orchestras from different parts of the world sound more similar. Interpretation becomes standardized  levelling to an industrialisation of the “music business”. (Production line – modern times)

A living, impulsive and volatile art turns into frozen objects. Like sculptures, open to interpretation by the receiver, but fixed as an object from the performer – and thus also from the composer.

III  An other side effect resulting from this fixation is an orthodox standardization of how to read a musical score. Signs for articulation, dynamics, tempi, duration of notes, slurs etc are leveled down to strict observance of specific rules regardless of date of origin, style and musical instrument. A certain totalitarianism in the interpretation of the score arises much to the destruction of musical “speech”. How the performer reads the score becomes more important than how he hears the score.

We start believing in perfection and standardization on many different musical levels as an axiom – premises so evident as to be accepted as true without controversy.

Historic recordings Enter the availability of historic recordings  – on wax rolls, player pianos of all kinds, analog recordings going back to the19th and early 20th century. If one takes the previous arguments at face value, the existence and availability of historic recordings destroys the axiomatic musical “truths” we have become accustomed to over the 50-70 years.  Our belief in the standardizations taught in many conservatories and universities are torn to shreds. A common reaction to this excavation of historic  recordings by many performers are that they are full of flaws and faults.

“Rachmaninov has to play his music faster than he otherwise would have done in order to fit a whole movement on one side of the disque.”

“The mechanisms of the player piano both in production and deliverance of the music is so poor that one cannot seriously take it as the intention of the performer/composer.”

“Grieg was an old man in 1906 and couldn’t really play the piano anymore.”

“Also Grainger was to much of an eccentric sado-masochistic racist and a musical Errol Flynn to be taken seriously anymore. His performances are mere entertainment for music freaks.”

Et cetera in absurdum. These statements are all attempts at historic revisionism. In my book reactions like these only display closed and fearful minds produced by orthodox schooling.

Authenticity From the study and research of historical texts and original instruments we have learned quite a lot about the execution and sound of music of past. Through the substantial and invaluable work by CPE Bach, Couperin and Quantz among others, we have arrived at informed, and above all, a musically appealing guesswork.  We are led to believe that scholar-performers like N. Harnoncourt, G. Leonhardt, J Savall, F. Brüggen, J E Gardiner, R Norrington etc are able to conjure the sound of the past and therefore is authentic. Authenticity as a time machine is certainly an objective falsum. I don’t believe that any of these outstanding musicians ever intended their interpretations to be anything other than exactly that: Interpretations based on a certain miniscule degree of fact. Intuition and personal choices are by far the most important aspect also for a scholarly performer.

Nikolaus Harnoncourt: ”That which you could call a reconstruction (of the performance of a work by Bach fx), is in reality simply a somewhat more extended study of music …you are forced to do some research, to make comparisons and study old textbooks, all of which are simply a method toward achieving a goal which is specifically obtaining the best possible performance…We simply present the music using the best means which are available to us…we are thoroughly acquainted with the premises upon which practical performance matters are based, and we know the sounds of the various instruments/instrumental groups of these earlier musical periods. For today’s performers there exists the free choice among all the means that are suitable (for such a performance), if the performer is simply aware that they exist. – “Musik als Klangrede

Two interpretations of authenticity in a musical context:

A)    – The reconstruction of historic performing arts such as imagined by the author (composer) – taking the variable conditions of his time into consideration. Guesswork, however informed, sometimes comes across as sanguine, other times as lifeless and academic.

B)   –  Delivering the transitory quality inherent in music in a manner a contemporary audience intuitively feel is genuine  or true.  24 carat live-art!

Is Nureyev’s reconstruction of Nijinsky’s choreography to Debussy’s Faun based on film clips from 1912 credible or authentic? This attempt to re-create Nijinsky’s choreography based on visually available historic material is at the very least something anyone interested in choreography and dance simply must be aware that exists – to quote Harnoncourt.

Nijinsky clips: http://www.youtube.com/watch?v=Vxs8MrPZUIg

Nureyev: http://www.youtube.com/watch?v=m7b1FkZYarU

The advent of recorded sound Sullivan (1842 –1900) greets Edison Oct 5, 1888:

(…) For myself, I can only say that I am astonished and somewhat terrified at the result of this evening’s experiments: astonished at the wonderful power you have developed, and terrified at the thought that so much hideous and bad music may be put on record for ever. But all the same I think it is the most wonderful thing that I have ever experienced, and I congratulate you with all my heart on this wonderful discovery.”

In 1857, Édouard-Léon Scott de Martinville invented the phonautograph, the first device that could record sound waves as they passed through the air. http://www.youtube.com/watch?v=7Vqvq-f-UtU

Thomas Edison perfected the phono autograph in 1878. http://www.youtube.com/watch?v=BZXL3I7GPCY

The first true Pianola was completed by Edwin Scott Votey in 1895.It’s surprising that the player piano or the pianola was developed simultaneously or even after the phonograph. Grieg’s teacher, Carl Heinrich Carsten Reinecke (1824-1910),  was the earliest-born (1824) pianist to have been recorded, initially on the Welte reproducing piano and here a year or two later for Hupfeld. The Hupfeld recordings did not include dynamics: Although rolls were later issued for the Triphonola reproducing piano, the dynamics on these later rolls were added by Hupfeld’s editors many years after the rolls were recorded. Here, the dynamics come from the pianolist, while the notes and phrasing come from Reinecke. http://www.youtube.com/watch?v=xSGkc0zo1OI&list=PL6AC834D6752F37A5

Sound bites: Joseph Joachim (1903) http://www.youtube.com/watch?v=f-p8YeIQkxs

On the basis of this I can start imagining how he performed how he played the violin-concerto.

Brahms greets Edison:  http://www.youtube.com/watch?v=BZXL3I7GPCY

Listening to available audio recordings – and implementing these first hand encounters in interpretation. In the case of our happy act of musical necrophilia, we listened attentively to Percy Graingers pianola “recording” by actually playing together with him. Our aim was to be “with” him not only in the  accompaniment, but allowing his interpretation to serve as guideline and inspiration also during the orchestral interludes.

Authenticity of pianola recordings – is this really true? Documentation of Grieg’s feelings toward Grainger’s playing: ”Jeg måtte blive 64 År forat få høre norsk Klavermusik så forstående og genialt tolket. Som han spiller Slåtterne og Folkevisebehandlingene bryder han nyt Land både for sig, for mig og for Norge. Og nu dette henrivende, naturlige, dybe, alvorlige og barnlige Naturel!!”  https://rolfgupta.wordpress.com/2013/04/27/a-moll-konserten/

Percy/pianola versus percy live Hollywood Bowl 1945: http://www.youtube.com/watch?v=KAZfDhHFCHc

In consequence we can decide to be victims of the machine’s perfection (like in the “Terminator” movies) or to gain knowledge and positive inspiration from 170 years of documented musical sound and performances. This is indeed a love/hate-relationship.

________________________

The recording of Percy Grainger performing Grieg’s Piano Concerto with Kristiansand Symphony Orchestra led by Rolf Gupta on the label 2L can be found on Spotify. This lecture was held at the University of Bergen/Grieg Academy by invitation from the Grieg Society in August 2013. http://www.griegsociety.org/?sp=2