RSS Feed

Monthly Archives: April 2013

Grieg op.16

Posted on
The Dark side of the Moon
Image
Grieg lytter til og godkjenner egne innspillinger, Leipzig 1906
 
I det siste har LP-platene kommet til heder og verdighet igjen. Utgravninger fra loft og kjeller legger til rette for gjenhør med barndommens musikkopplevelser. Den første innspillingen man hørte av Griegs klaverkonsert hører kanskje til i samlingen av umistelig musikalsk affeksjonsverdi.  Gamle spor i minnet vekkes til live når stiften gjør et byks, eller hopper frem og tilbake i katatonisk hikke.
Tett til brystet holder mange på hemmeligheten om at ingen fremføring eller innspilling berører oss sterkere enn førstegangsopplevelsen. En sjelden gang kommer eureka-opplevelsen, men
oftest er erindringens bekreftelse å foretrekke. Har de oppgåtte stiene blitt gjengrodde? Er vi blitt uimottagelige for nye oppdagelsesreiser i kjent terreng?
Image
Edvard og Nina Grieg, Percy Grainger og Julius Röntgen på Troldhaugen, 1907
I 2009 gjorde jeg en kontroversiell innspilling av Norges musikalske flaggskip sammen med Kristiansand Symfoniorkester med en avdød pianist som solist. Den australske  pianisten Percy Grainger (1882-1661) og Grieg utviklet et nært vennskap i årene 1905-07. De planla en konserturné sammen til London som ble avlyst med komponistens bortgang i september 1907. Griegs innspillinger ved hjelp av Welte-Mignons hullkort-teknologi sier uendelig mye om hvor fokuset i interpretasjonen lå. De poetisk-musikalske bildene han fremkaller vitner om at forståelsen og selve meningen i musikalsk notasjon har endret seg kraftig iløpet av hundre år.
Image
Komponistens signatur på hullkort-remsene vitner om deres autentisitet: “Tempolinjen i denne rull er i overensstemmelse med mine intensjoner 26/5/06 Edvard Grieg”
I dagboken skriver han om Grainger: “Jeg måtte blive 64 År forat få høre norsk Klavermusik så forstående og genialt tolket. Som han spiller Slåtterne og Folkevisebehandlingene bryder han nyt Land både for sig, for mig og for Norge. Og nu dette henrivende, naturlige, dybe, alvorlige og barnlige Naturel!!”
På denne bakgrunn blir det tvingende nødvendig å betrakte både Graingers og Griegs spill som minst like sann som vår tids tilnærming til musikken. Det kan jo være mulig at noe vesentlig har blitt “lost in translation”. Vanskelig å si på forhånd hva som kommer til å skje i kveld, men vi tar med oss lærdommen møtet med de levende utøverne Grieg og Grainger har gitt oss.
Advertisements

Eroica

Posted on
Beethovens 3. symfoni  fullført Thermidor XII (august 1804)
Sinfonia Eroica composta per festeggiare il sovvenire di un grand Uomo
Image
Marats død, Jaques-Louis David (1793)
“50 års anarki venter dere, og dere vil kun tre ut av det gjennom en diktators makt som vil stige frem –  en sann statsmann og patriot. O, bablende folk, om dere bare visste å handle!”
– Jean-Paul Marat,1792
Foran innstuderingen av Eroica dukket spørsmålet om verdien av å fremføre et av musikkhistoriens mest berømte verk nok en gang.Det opplevdes som livsfjernt og uaktuelt å skulle levere en kopi av et verk overlesset med historisk slagg. Kunne det være mulig å se verket fra en ny vinkel?  Spørsmålet måtte stilles for å skape en personlig motivasjon for fremføringen.
Til tross for musicologenes evige skvalder om 1.satsens utvidede form har tidens tand utvisket Beethovens nyvinning for et moderne publikum. Hva er det virkelig unike ved verket? Det er plasseringen av en sørgemarsj midt i en symfoni. Hvilke grunner hadde Beethoven til å inkludere det makabre i en symfoni? Ved et innfall søkte jeg på internett etter “French Revolution funeral rites”. Der fant jeg inngangen.
Revolusjonens martyrer ble dyrket i høytidelige statsbegravelser i form av massemønstringer utendørs istedenfor i de avkristnede katedralene (Notre Dame ble brukt som matvarelager).
Napoleon var lykkelig over at hans høye og vakre rival , general Louis Lazare Hoche, døde i 1797. Med krokdilletårer feiret Bonaparte rivalens bortgang med pomp og prakt. Jordfestingen av revolusjonens Store Menn ble drapert med musikk av bl.a  Paisiello, Cherubini, Gossec, Le Seur og Méhul.  Dødsmarsjen ble en egen genre som også nådde republikaneren Beethovens døve ører. Gjenklangen dannet underlag også for andre av hans verk (F.eks Sonate nr 12, Kantate til Keiser Joseph IIs død). På denne bakgrunnen gir symfoniens Marcia Funèbre mening. Et annet mer kjent moment er Beethovens dype skuffelse over at Napoleon kronet seg selv til keiser. Opprinnelig var symfonien tilegnet Napoleon. Komponisten forandret i raseri dedikasjonen til Napoleon til Sinfonia Eroica composta per festeggiare il sovvenire di un grand Uomo (heroisk symfoni komponert til feiringen av minnet om en Stor Mann).
Tittelsiden med Beethovens heftige overstrykning av Napoleons navn
Image
Napoleon's crowning (David)
Napoleons kroning av seg selv til keiser (Jaques-Louis David)
Revolusjonens sørgemarsjer endret subjektivt min innstilling til symfoniens poetiske forløp:
I  Livsfrise
II Sørgemarsj for en av revolusjonens martyrer
III Historiemaleri – en slagscene
IV Idealene lever videre i alle samfunnslag. 
Menneskerettighetserklæringen som symbol for en ny humanistisk religion.
Kampen fortsetter.
Fremføringen er et forsøk på å relatere fortolkningen til den historiske, politiske og musikalske situasjonen verket ble til i. Selve interpretasjonen er et spørsmål: Kan tilnærmingen aktualisere verket for oss i 2013?
Menneskerettighetserklæringen av 1789Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i august 1789 og kom siden til å danne innledningen i forfatningen av 1791. Ukjent oversetter.

  1. Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter.
  2. Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettighetene er frihet, eiendomsrett, sikkerhet mot og rett til motstand mot undertrykkelse.
  3. Opphavet til all suverenitet er etter sitt vesen hos folket.
  4. Friheten består i å kunne gjøre alt som ikke skader andre; utøvelsen av hvert menneskes naturlige rettigheter har altså bare de grenser som sikrer andre medlemmer av samfunnet de samme rettigheter. Disse grenser kan bare bestemmes av loven.
  5. Loven har bare rett til å forby handlinger som er skadelige for samfunnet. Det som ikke er forbudt i loven, kan ikke bli hindret, og ingen kan tvinges til å gjøre det som loven ikke befaler.
  6. Loven er uttrykk for folkeviljen. Alle borgere har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med på å utforme den. Den skal være den samme for alle, enten den verner eller straffer. Da alle borgere er like for loven, har de lik adgang til alle verdigheter, embeter og offentlige ombud etter sin dyktighet og uten annen forskjell enn forskjellen i deres dyder og talenter.
  7. Ingen kan bli anklaget, fengslet eller holdt fast uten i de tilfeller som loven bestemmer, og i samsvar med de former som den har foreskrevet. De som tilskynder til, besørger, utfører eller lar utføre vilkårlige befalinger, skal straffes; men enhver borger som blir stevnet eller grepet i henhold til lov, skal øyeblikkelig lyde; han gjør seg skyldig ved å gjøre motstand.
  8. Loven skal bare fastsette straffer som er strengt og øyensynlig nødvendige, og ingen kan bli straffet uten ifølge en lov som er vedtatt og kunngjort før forbrytelsen og lovlig anvendt.
  9. Det forutsettes at en mann er uskyldig inntil han er kjent skyldig. Hvis det er absolutt nødvendig å fengsle noen, skal derfor enhver strenghet som ikke er nødvendig for å sikre seg hans person, være strengt forbudt i loven.
  10. Ingen skal forfølges for sine meninger, selv religiøse, med mindre de gir dem til kjenne på en måte som forstyrrer den offentlige orden som loven fastsetter.
  11. En av menneskets dyrebareste rettigheter er fritt å kunne meddele andre sine tanker og meninger; enhver borger kan derfor tale, skrive og trykke fritt, med det forbehold at han skal svare for misbruk av denne friheten i de tilfeller som loven fastsetter.
  12. Sikkerheten for menneske- og borgerrettighetene krever en offentlig myndighet; denne myndighet er innsatt til fordel for alle, og ikke til særlig nytte for dem som den er betrodd til.
  13. For å opprettholde den offentlige myndighet og dekke utgifter til administrasjon er en alminnelig skatt uunngåelig; den skal fordeles likelig på alle borgere i forhold til deres evne.
  14. Alle borgere har rett til, selv eller ved sine representanter, å dømme om den offentlige skatt er nødvendig, til fritt å godta den, å følge bruken av den, og å bestemme dens beløp, utligning, oppkreving og varighet.
  15. Samfunnet har rett til å kreve enhver offentlig embetsmann til regnskap for hans embetsvirksomhet.
  16. Et samfunn hvor rettighetene ikke er sikret, eller makten ikke er delt mellom bestemte myndigheter, har ingen forfatning.
  17. Da eiendom er en ukrenkelig og hellig rett, kan en ikke ta den fra noen med mindre tvingende offentlige grunner, fastslått på lovlig måte, klart krever det, og på betingelse av at han får rettferdig vederlag, fastsatt på forhånd.

 

 

Schéhérazade (Tristan Klingsor)

Posted on
Asie – Asia

Asia, Asia, Asia,
Eldgamle vidunderlige land fra barndommens eventyr
Der fantasien sover som en keiserinne
I skogen fylt av hennes trolldom.
Asia,
Jeg ønsker å reise med skonnerten
som ligger i havnen i kveld
Mystisk og ensom
Som endelig heiser sine fiolette seil
Som en enorm nattens fugl på en gylden himmel.

Jeg ønsker å reise til blomstenes øy,
Og lytte til havets perverse sang
over en eldgammel fortryllende rytme.

Jeg ønsker å se Damaskus og Persias byer,
Med de lysende minaretene i luften.

Jeg ønsker å se vakre turbaner av silke
På mørke ansikter med glinsende tenner;

Jeg ønsker å se mørke øyne fylt av kjærlighet
Og pupiller som skinner av lykke
På oransje hud gul som appelsiner;
Jeg ønsker å se klær av purpur
Og langermede gevanter
Jeg ønsker å se piper i munner
omsluttet av hvite skjegg;
Jeg ønsker å se barkede handelsmenn med øyne som skjeler,
Og Kadier, og Visirer
Som med kun med et tegn fra sine krumme fingre
dømmer til liv eller død etter behag.

Jeg ønsker å se Persia og India og så Kina,
Kulemagede mandariner under parasoller,
Og prinsesser med manikyrerte hender,
Og skriftlærde som krangler 
om poesi og skjønnhet;

Jeg ønsker å vandre i fortryllede palass,
Og som en fremmed reisende
Meditere over landskapsmalerier,
innrammet i lær
Med et menneske stående i åkeren;

Jeg ønsker å se smilende mordere,
Bøddelen som hugger av hodet til en uskyldig
Med sin store Orientalske krumsabel.

Jeg ønsker å se tiggere og dronninger;
Jeg ønsker å se roser og blod;
Jeg ønsker å se død forårsaket av både kjærlighet og hat.

Og når jeg kommer hjem, senere
Fortelle om mine opplevelser til nysgjerrige drømmere,
Og som Sinbad, løfte min gamle Arabiske skål
opp til mine lepper 
Og avbryte min fortelling med kunst….

 _________________________________
La flûte enchantée – Tryllefløyten 
 
Skyggen er bløt og min herre sover,
Iført en konisk silkehatt,
Og hans lange gule nese i sitt hvite skjegg.
Men jeg, jeg våkner igjen
Og jeg lytter utenfra 
En melodi som strømmer fra en fløyte
Den veksler mellom lengsel og løssluppenhet
slik min kjære elskede spiller,
Og når jeg går mot vinduet
føles det som om hver tone flyr 
fra fløyten mot mitt kinn
Som et magisk kyss.
__________________
L’Indifférent – Den Likegyldige
 
Dine øyne er bløte som en pike,
Unge fremmede,
De fine kurvene
De mørke skyggene i ditt ansikts vakre trekk
Er enda mer forførende.
Dine lepper synger på min trapp,
Et ukjent sjarmerende språk
Som fremmed musikk.
Kom inn!La meg trøste deg med min vin….
Men nei, du går videre
Og fra min dørstokk ser jeg deg forsvinne,
Du gjør en siste vakker bevegelse
Din lett duvende hofte 
Med en feminine og sliten gange….
__________________________________
Tekst av Tristan Klingsor alias Léon Leclère (1874-1966) til Ravels verk. Fritt oversatt av Rolf Gupta

 

Forklaret Natt

Posted on

 

Forklaret Natt
 
To mennesker går gjennom den nakne, kalde lund;
månen følger med, de ser inn i den.
Månen går hen over høye eketrær
ingen sky formørker himmellyset,
som de sorte tagger rekker inn i.
En kvinnes stemme sier:
 
“Jeg bærer et barn, men ikke ditt;
Jeg går i synd ved siden av deg.
Jeg har forbrudt meg stygt mot meg selv.
Jeg trodde ikke lenger på noen lykke,
og hadde likevel en sterk lengsel
etter livsinnhold, etter morslykke,
og plikt; da fordristet jeg meg,
da lot jeg gysende mitt kjønn
omfavne av en fremmed mann,
og velsignet meg til og med for det.
Nå har livet hevnet seg:
nå har jeg møtt Deg, å Deg.”
 
Hun går med ubehjelpsomme skritt.
Hun ser opp; månen følger med.
Hennes dunkle blikk drukner i lys.
En manns stemme sier:
 
“Det barn du har unnfanget,
la ikke det være en byrde for din sjel,
å se, hvor klart verdensaltet tindrer!
Det er en glans omkring alt,
du driver om med meg på det kalde hav,
men en egen varme stråler
fra deg inn i meg, fra meg inn i deg.
Den vil gjennomstråle det fremmede barn.
Du vil føde for meg og av meg.
Du har bragt lyset inn i meg.
Du har gjort meg selv til et barn.”
 
Han tar henne om de brede hofter.
Deres åndedrag kysser hverandre i luften.
To mennesker går gjennom den høye, lyse natt.
 
Oversettelse: Hilde Holbæk-Hansen

Mild und Leise – oversettelse

Posted on

Mildt og forsiktig,

smiler han,

hans vakre øye åpner seg…

 

Ser dere det, venner?

Ser dere det ikke?

 

Hvordan han lyser og skinner,

stjernebestrålet og stiger mot det høye?

 

Ser dere det ikke?

Hvordan hjertet 

sveller modig,

svulmer fullt og helt i hans bryst?

 

Hvordan leppene,

lykksalig mildt,

ånder forsiktig

og hever pusten….

 

Venner! Se!

Føler og ser dere det ikke?

 

Er det bare jeg som hører måten hans

vidunderlig forsiktige

lykksalige klagende,

altsigende

mildt forsonlige

klanger

svever innstendig oppover i mitt indre 

i søt resonans

omsluttet av klang?

 

Lyst gjallende

omsluttes jeg…

 

Er det milde vinders pust?

Er det bølger

som omkranser meg?

 

Som bever

og beruser meg?

 

skal jeg puste,

skal jeg lytte?

 

Skal jeg drikke,

dykke under?

Skal jeg utånde i søte dufter?

 

I bølgenes svell,

i tonenes gjall,

i verdenspustens drivende Alt….

 

drukne,

synke ….

bevisstløs ….

høyeste lykke!

_____________________

Oversettelse:  Rolf Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

Dødsdans?

Posted on

ImageSvimmel forelskelse i champagnerus
I “Den unge Werthers lidelser” beskriver Goethe Werthers opplevelse av Wienervalsen: “Aldri har jeg beveget meg så lett. Jeg var ikke lenger et menneske. Jeg holdt den vakreste av alle skapninger i mine armer og fløy rundt med henne som en vind.” I motsetning til tidligere danseformer holdt parene hverandre med blikket rettet mot den andre  i bevegelsesmønstre og chamagnerus som gjorde dem svimle, lykkelige og forelskede. Wienervalsens fremvekst var ganske enkelt den største forandringen som noensinne har skjedd i europeisk dansehistorie.  Den spredde seg fra Wien under Wiener Kongressen (1815), som var en de første overnasjonale toppmøter på stats-nivå etter Napoleonskrigene. Det er nærliggende å trekke linjer til Keiserdømmet Østerrike-Ungarns nærmeste nabo, det Osmanske riket, og deres toppmøter som ble kalt “divaner”. En av de mest spektaluære danseformer blant Osmanerne var sufienes dervisj-dans, som nettopp handler om å rotere rundt sin egen akse for å komme i religiøs ekstase. Wienervalsen er blitt stående som sinnbildet av bekymringsløs skjønnhet frem til europas store sammenbrudd under 1. verdenskrig (1914-18). Kasier-walzer ble skrevet til et statsbesøk mellom Keiser Franz Josef av Østerrike-Ungarn og tyske Keiser Wilhelm II i 1889.

Fransk Indo-China. Orientalismens skjønnhet og vrangforestilling
Ravels Schehérazade har fint lite å gjøre med 1001-natt. Teksten handler om fantasier, lengsler og flukt fra det kjente; mot lengsel til et orientalsk eventyrland der duft, erotikk, stofflighet, eksotisk skjønnhet, vold, farger og mystikk hersker i et parallellt univers. Disse “die-hard” nedarvede glorifiserte, perverse og imperialistiske forestillingene om orienten har blitt angrepet på det sterkeste av den palestinsk-amerikanske forfatteren, Edward Said, i sin bok “Orientalismen”.
Til tross for dette har det oppstått vidunderlig, om enn misvisende, kunst innen alle felt ut i fra dette utdaterte verdensbildet.

Valsens Janus-ansikt?
Maurice Ravel hørte til den tapte generasjonen som i krigens råskap enten ble drept eller brukte resten av sine liv til å bearbeide de fysiske og psykiske virkningene av “granat-sjokkene”. I sin selvbiografi skriver han: “Jeg tenkte på verket som en slags Wienervals i sin mest opphøyde form, som i min forestillingsverden ble til et sinnbilde både av en vill og fatal dervisj-dans”. I partituret, som var tenkt som en ballett, skriver han: “I vivlende skyers rifter anes glimt av valsende par. Skyene løser seg opp litt etter litt; og en enorm dansesal kommer til syne med svirrende menneskemasser. Scenen blir gradvis lysere. Ved høydepunktet blender kandelabrene salen i hvitt lys. Et keiserlig hoff, ca 1855.” Verkets opprinnelige navn var “Wien”; noe som ble for politisk ukorrekt da det ble skrevet i 1919-20.

Er dette valsens vakre berusende ansikt som gjennom krigens industrialiserte drapsmaskin har blitt omformet til et bilde på en pervertert ondskap? Er dette en danse macabre, en dødsdans, over en æra i sus og dus som for alltid er over? Krigen som skulle ende alle kriger? Ravel svarte nei på dette spørsmålet, men jeg tror ikke på ham. Jeg ser skyttergraver, gjørmehull og gassmasker, og kjenner komponistens smerte og raseri over at det vakreste og mest opphøyde gjennom vold forandret seg til grusomhetens ansikt.

En aldrende flyktnings hjemlengsel / Symfoniske danserSergei Rachmaninov utvandret til USA allerede i 1917 i kjølvannet av den russiske revolusjon. Han var først og fremst kjent som dirigent, men fikk etter hvert større gjennomslag som pianist og komponist. Symfoniske Danser er det siste verket han fullførte i 1941 mens han bodde på Long Island utenfor New York. Verket oppsummerer hans kompositoriske virke med flere sitater fra hans tidligere verk. Lengselen etter en tapt før-revolusjonær tid er tilstedeværende på flere nivåer, bl.a. i bruken av russisk ortodokse assosiasjoner og en musikk som ved første øyekast kan oppfattes som en pre-revolusjonær stil upåvirket av musikken fra hans egen samtid. Ved nærmere øyesyn fornemmes likevel både Stravinskys balletter og Prokofjevs syrlighet. Det planlagte samarbeidet med koreografen Fokine viser også Rachmaninovs kunnskap om nettopp denne dansekunstnerens enorme portfolio. Imidlertid døde Fokine før samarbeidet materialiserte seg, og verket er først og fremst kjent fra konsertsalen. Imidlertid har flere koreografer senere anvendt verket i danseforestillinger. 

Sibelius’ syvende

Posted on

Lysets svale skygge
– Subjektivt mini-essay over Sibelius’ 7. Symfoni

Sibelius’ siste symfoni fra 1924 i én sats kan sees som et musikalsk portrett av forklarelsen. De første tre taktene er et embryo av symfoniens grunnidé; en tvetydig oppstigning som er både dur- og mollstemt på samme tid. Den stiger opp til et smertefullt høydepunkt som deretter blør ut i sart idyll.

Som tre greske marmorsøyler hører vi under verkets løp en trombone spille et rolig og kraftfullt maskulint tema tre ganger; første gang som en skinnende bronselur nedsenket i et bad av klang. Andre gang hører vi temaet sortne til i skyggen av hvirlende stormkast. Til sist hører vi det i blendende sollys samtidig som den opprinnelige oppstigningen spennes i voldsom oppadgående lengsel. Mellom de tre søylene flyter en ubønnhørlig understrøm med tiltagende hastighet og kraft i ulike karakterer. Energien tar gradvis over for farten og utvisker skillet dem imellom. Mot slutten møtes hastighet og kraft i en brottsjø som river musikken i hver sin retning: Musikkens forløp går hurtigere og langsommere i magisk samtidighet. Lik en romansk bue ender verket i en speiling av innledningen. Kraften ebber ut, og etter en tilbakeskuende langsom vals utånder symfonien i forklarelse

.ImageAd Astra, 1907, Akseli-Gallen-Kallela