RSS Feed

Sibelius’ syvende

Posted on

Lysets svale skygge
– Subjektivt mini-essay over Sibelius’ 7. Symfoni

Sibelius’ siste symfoni fra 1924 i én sats kan sees som et musikalsk portrett av forklarelsen. De første tre taktene er et embryo av symfoniens grunnidé; en tvetydig oppstigning som er både dur- og mollstemt på samme tid. Den stiger opp til et smertefullt høydepunkt som deretter blør ut i sart idyll.

Som tre greske marmorsøyler hører vi under verkets løp en trombone spille et rolig og kraftfullt maskulint tema tre ganger; første gang som en skinnende bronselur nedsenket i et bad av klang. Andre gang hører vi temaet sortne til i skyggen av hvirlende stormkast. Til sist hører vi det i blendende sollys samtidig som den opprinnelige oppstigningen spennes i voldsom oppadgående lengsel. Mellom de tre søylene flyter en ubønnhørlig understrøm med tiltagende hastighet og kraft i ulike karakterer. Energien tar gradvis over for farten og utvisker skillet dem imellom. Mot slutten møtes hastighet og kraft i en brottsjø som river musikken i hver sin retning: Musikkens forløp går hurtigere og langsommere i magisk samtidighet. Lik en romansk bue ender verket i en speiling av innledningen. Kraften ebber ut, og etter en tilbakeskuende langsom vals utånder symfonien i forklarelse

.ImageAd Astra, 1907, Akseli-Gallen-Kallela

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: