RSS Feed

Monthly Archives: June 2013

My funny Valentine

Posted on

Kjærligheten og døden

Image

Lelya Borisenko. Love & Death (2011)

Kjærligheten som menneskelig fenomen er noe av det mest gjennomgripende i livet. Dens mange former har en dyp eksistensiell side og bærer i seg den mest livgivende kraft vi kan oppleve.  Likevel er tap, ved kjærlighetsbrudd, skilsmisse eller død også uløselig forbundet med dens vesen. Motstykket er hat og sjalusi, som bringer ulykke og sorg, men som likevel ofte er knyttet til erfaringer gjort i kjærlighetens kraftfelt. Altruisme (nestekjærlighet, selvoppofrelse, empati) er et unikt menneskelig trekk: Den finnes i liten grad hos andre skapninger, slik også kunnskapen om vår forgjengelighet er forbeholdt mennesket.

Image

 Kveldens program byr på musikk som hovedsaklig handler om forholdet mellom kjærlighet og død.  I operaen Tristan og Isolde fullbyrdes kjærligheten mellom de elskende gjennom døden som felles opplevelse. Shakespeares Romeo og Julie belyser opphevelsen av hatet mellom to familier gjennom to ungdommers forbudte kjærlighet til hverandre.  Alban Bergs mest spilte verk, fiolinkonserten,  er et instrumentalt requiem og en sorgbearbeidelse over tapet av en 18-årige kvinnes død forårsaket av polio. I Tannhäuser slites hovedpersonen mellom den erotiske- og den følelsesmessige kjærligheten, representert av to arketypiske mannlige forestillinger om kvinnen: Hore og madonna.

Ouverture til operaen Tannhäuser og sangerkrigen i Wartburg

Handlingen sentrerer seg rundt kampen mellom den opphøyde- og den fysiske kjærligheten og dens befriende frelseende kraft. Dette er et gjennomgående tema hos Wagner. Tannhäuser slites mellom to kvinneskikkelser der Venus representerer det erotiske og Elisabeth det opphøyde. I løpet av handlingen gjennomgår Tannhäuser en forvandling: Han angrer på sine ville erotiske eventyr og søker den opphøyde kjærligheten hos Elisabeth. Imidlertid kan han ikke få henne uten paven i Roms tilgivelse, –  som han ikke får. Tannhäuser gir opp og beveger seg motvillig tilbake i retning av Venus’ erotiske univers. I mellomtiden har Elisabeth omkommet. Ved hennes båre trygler han henne om  å be for ham når hun kommer til paradis. Da kommer et tegn på at han har fått Guds tilgivelse. Han oppnår frelse gjennom Elisabeths kjærlighet, men samtidig mister han henne.

I kveld spiller vi ouverturen som ”forteller” hele historien i musikalsk konsentrat, men hovedsaklig er en beskrivelse av Tannhäusers erotiske utskeielser på Venusberget der Venus bor.

Instrumentalt requiem

Image

 

Manon Gropius

”Hun sprang ut som den vakreste blomst. Hun vandret gjennom verden ren som en engel. Hun gav glede og kjærlighet til så mange. For dem som var henne nærmest var hun solskinn og livsglede.  Hun har gått til Guds rike; ved feiringen av kjærlighet og oppstandelse har den guddommelige dødens og ødeleggelsens seierherre hentet henne hjem til sitt rike hvor om det sies: Intet øye har sett og intet øre har hørt hva Gud har forberedt for dem som elsker ham” – Johannes Hollnsteiners i sin lovtale til Manon Gropius (1916-35)

Alban Bergs fiolinkonsert ble til i 1935. Da han fikk høre om dødsfallet til Alma Mahler og Walter Gropius’ datter, Manon, avbrøt han arbeidet med operaen Lulu og skrev fiolinkonserten med tilegnelsen”Til minne om en engel”. Konserten har to satser og avslutter med en meditasjon over Bachs koral ”Es ist Genug” fra kantaten ”O Ewigkeit, du Donnerwort”. Hos Berg står teksten i partituret, men uten at publikum får høre den. Verket kan oppleves som en musikalsk oversettelse av noen av Edvard Munchs bilder: Som en  ”bedervet”, men likevel overskridende menneskelig reise mot forklarelsen. Berg døde selv samme år som følge av en allergisk reaksjon på et bistikk. Verket ble et requiem både for Manon og ham selv.

Es ist genug,                                                                                                                                 Herr, wenn es dir gefällt,                                                                                                              so spanne mich doch aus.                                                                                                        Mein Jesus kömmt!                                                                                                                     Nun gute Nacht, o Welt!                                                                                                               Ich fahr ins Himmelshaus,                                                                                                           ich fahre sicher hin mit Frieden;                                                                                               Mein feuchter Jammer bleibt darnieden.                                                                                         Es ist genug!

Det er nok, Herre,

når det behager deg,      

gi meg forløsning.     

Min Jesus kommer!     

Nå god natt, O verden!    

Jeg farer til himmelens hus,     

jeg farer trygt dit med fred;    

min fuktige jammer forblir der nede.    

Det er nok.

Image

Leonard Whitin og Olivia Hussey i Franco Zeffirelli’s film (1968)

Fortellingen om Romeo og Julie regnes som selve arketypen på det unge elskende par. Tsjaikovskijs ouverture er et frittstående musikalsk dikt som ikke er knyttet til et scenisk verk. Komponisten gir Shakespeares drama en dypt personlig musikalsk tolkning som følger tre hovedlinjer fra skuespillet: I begynnelsen bli Broder Lorenzo presentert med et sakralt tema i russisk-ortodoks stil. Deretter følger en voldsbeskrivelse av den mafialignende feiden mellom familiene Capulet og Montague. Midt i en underliggende strøm av fare blomsrer til slutt kjærligheten ut i en sjeldent vakker melodisk visjon. Tragedien de elskende rammes av til slutt ligger alltid og ulmer rett under overflaten.

ImageDer Kuss, Peter Behrens. 1898

Tidenes ultimate kjærlighetsdrama, og utvilsomt en av de mest betydningsfulle operaer i historien, er Richard Wagners Tristan og Isolde; en langsom, ubønnhørlig reise der to elskende drives i døden av deres ulykksalige kjærlighet til hverandre.  Liebestod (kjærlighetsdød) er avslutningen av operaen. Her beskriver Isolde, som i kjærlighetstranse, sin lengsel og lykke over å følge etter Tristan inn i døden. 

 

Mildt og forsiktig,
smiler han,
hans vakre øye åpner seg…

Ser dere det, venner?
Ser dere det ikke?

Hvordan han lyser og skinner,
stjernebestrålet og stiger mot det høye?

Ser dere det ikke?
Hvordan hjertet 
sveller modig,
svulmer fullt og helt i hans bryst?

Hvordan leppene,
lykksalig mildt,
ånder forsiktig
og hever pusten….

Venner! Se!
Føler og ser dere det ikke?

Er det bare jeg som hører måten hans
vidunderlig forsiktige
lykksalige klagende,
altsigende
mildt forsonlige

klanger
svever innstendig oppover i mitt indre 
i søt resonans
omsluttet av klang?

Lyst gjallende
omsluttes jeg…

Er det milde vinders pust?
Er det bølger
som omkranser meg?

Som bever
og beruser meg?

skal jeg puste,
skal jeg lytte?

Skal jeg drikke,
dykke under?
Skal jeg utånde i søte dufter?

I bølgenes svell,
i tonenes gjall,
i verdenspustens drivende Alt….

 drukne,
synke ….
bevisstløs ….
høyeste lykke!

Advertisements
Posted on

KlimtCallot, Miseries of War, detail

Gustav Mahler (1860-1911) er komponisten som for alvor sprenger orkesterets grenser. Ikke bare skriver han 9 symfonier med monsterbesetninger, han skriver seg selv inn i verkene og gjør det symfoniske orkesteret om til et visuelt landskap av musikere der alt fra det dagligdagse til de store spørsmålene om selve livet blir stilt.

Han lever i en tid der individet blomstrer. Det er tiden for de personlige følelsene. Han lever i Sigmund Freuds og Gustav Klimts Wien. Hans musikk er klingende Jugend-stil. Symfoniene er dypt personlig selvportretter som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i nettopp fordi de beskriver det dypt menneskelige.

Symfoni nr 1 er i sin endelige form skrevet for et enormt orkester bestående av 4 fløyter, 4 oboer, 4 klarinetter, 3 fagotter, 7 horn, 5 trompeter, 4 tromboner, 1 tuba, 2 paukister, 3 slagverkere harpe og en skog med strykere. Kristiansand Symfoniorkester har med andre ord for få musikere til å spille en Mahler-symfoni. På den andre siden er det kun få verk i en kort periode i musikkhistorien som krever et så stort arsenal. Langt de fleste orkesterverk er skrevet for en besetning som KSO kan dekke. Derfor er kveldens fremføring av Mahler ikke et forsøk på å vise at KSO trenger (så veldig mange) flere musikerstillinger! Tvert imot: I kveld får du høre hvordan Mahler låt før han “tok helt av” med hensyn til orkesterstørrelse. 1. symfonien ble påbegynt av den unge 24-åringen i 1884, og den endelige versjonen kom først i 1899. Kveldens versjon fra 1893 kan strengt tatt ikke kalles for “den første”, siden komponisten ennå ikke hadde omdøpt sitt tonedikt Titan til 1. symfoni. Det er den andre av intet mindre enn fem ulike stadier i utviklingen frem til den endelige utgaven av verket. Imidlertid er musikken den samme som i symfonien pluss en ekstra sats, Blumine. Det er kun instrumentasjonen som er forskjellig. Dersom du lytter til en Mahler-symfoni for første gang ikveld, vil dette ikke ha noen betydning, mens Mahler-kjenneren vil merke at den endelige versjonen er grellere og mer utmeislet, tydeligere i slekt med de senere symfoniene. På den andre siden vil kjenneren kunne glede seg over å høre  hvordan Mahler jobbet som komponist: Alltid lyttende, alltid på jakt etter den mest presise formuleringen av en idé. I denne versjonen får vi tilgang til komponistens arbeidsmetode; det er som å være tilstede mens den musikalske skulptøren møysommelig frigjør sine figurer fra rå marmor.

Tittelen Titan (urgudene i gresk mytologi) er hentet fra en roman av den tyske forfatteren, Jean Paul (skrevet i årene 1800-03), som handler om overmot. Den er på 900 sider og handler om en  ung helts utvikling frem til å bli en moden og balansert mann. Karakterene han treffer på sin vandring er romantiske himmelstormere som alle går til grunne. 

Da er det kanskje ikke så merkelig at Mahler siterer melodier fra sin egen sangsyklus Lieder eines Fahrenden Gesellen (En veifarers sanger) i tonediktet/symfonien. Han skrev selv teksten til disse sangene som handler om ulykkelig kjærlighet. Første sats er basert på melodien til denne teksten:

 

Ging heut Morgen übers Feld,

Tau noch auf den Gräsern hing;

Sprach zu mir der lust’ge Fink:

“Ei du! Gelt? Guten Morgen! Ei gelt?

Du! Wird’s nicht eine schöne Welt?

Zink! Zink! Schön und flink!

Wie mir doch die Welt gefällt!”

Auch die Glockenblum’ am Feld

Hat mir lustig, guter Ding’,

Mit den Glöckchen, klinge, kling,

Ihren Morgengruß geschellt:

“Wird’s nicht eine schöne Welt?

Kling, kling! Schönes Ding!

Wie mir doch die Welt gefällt! Heia!”

Und da fing im Sonnenschein

Gleich die Welt zu funkeln an;

Alles Ton und Farbe gewann

Im Sonnenschein!

Blum’ und Vogel, groß und Klein!

“Guten Tag,

ist’s nicht eine schöne Welt?

Ei du, gelt? Schöne Welt!”

Nun fängt auch mein Glück wohl an?

Nein, nein, das ich mein’,

Mir nimmer blühen kann!

 

I walked across the fields this morning;

dew still hung on the blades of grass.

The merry finch spoke to me:

“Hey! Isn’t it? Good morning! Isn’t it?

You! Isn’t it becoming a fine world?

Chirp! Chirp! Fair and sharp!

How the world delights me!”

Also, the bluebells in the field

merrily with good spirits

tolled out to me with bells (ding, ding)

their morning greeting:

“Isn’t it becoming a fine world?

Ding, ding! Fair thing!

How the world delights me!”

And then, in the sunshine,

the world suddenly began to glitter;

everything gained sound and color

in the sunshine!

Flower and bird, great and small!

“Good day,

Is it not a fine world?

Hey, isn’t it? A fair world?”

Now will my happiness also begin?

No, no – the happiness I mean

can never bloom!

Denne sangen blir også sitert i fjerde sats:

 

Die zwei blauen Augen

von meinem Schatz,

Die haben mich in die

weite Welt geschickt.

Da mußt ich Abschied nehmen vom allerliebsten Platz!

O Augen blau,

warum habt ihr mich angeblickt?

Nun hab’ ich ewig Leid und Grämen!

Ich bin ausgegangen

in stiller Nacht

wohl über die dunkle Heide.

Hat mir niemand Ade gesagt

Ade!

Mein Gesell’ war Lieb und Leide!

Auf der Straße steht ein Lindenbaum,

Da hab’ ich zum ersten Mal

im Schlaf geruht!

Unter dem Lindenbaum,

Der hat seine Blüten

über mich geschneit,

Da wußt’ ich nicht, wie das Leben tut,

War alles, alles wieder gut!

Alles! Alles, Lieb und Leid

Und Welt und Traum!

 

The two blue eyes

of my darling

they sent me into the

wide world.

I had to take my leave of this most-beloved place!

O blue eyes,

why did you gaze on me?

Now I have eternal sorrow and grief.

I went out into the quiet night

well across the dark heath.

To me no one bade farewell.

Farewell!

My companions are love and sorrow!

By the road stood a linden tree,

Where, for the first time,

I found rest in sleep!

Under the linden tree

that snowed its blossoms

over me,

I did not know how life went on,

and all was well again!

All! All, love and sorrow

and world and dream!

Den fulle og hele tittel på Mahlers verk er:

 

Titan – et tonedikt i symfoniform

 

 

1. sats            Frühling und kein Ende!! – Die Einleitung stellt das Erwachen der Natur aus langem Winterschlafe dar

                        Vår og ingen ende!! – Innledningen fremstiller naturens oppvåkning

                                                            etter vinterdvalen

2. sats             Blumine                                    Blomstersats

3. sats             Mit vollen Segeln                          For fulle segl  (Scherzo) 

4. sats             Gestrandet                                                 Strandet – dødsmarsj på Callots manér

            ein Todtenmarsch in Callots Manier  

5. sats             Dall´Inferno al paradiso (Allegro furioso) folgt als der plötzliche Ausbruch der Verzweiflung eines im Tiefsten verwundeten Herzens

Fra helvete til paradiset – følger som et såret hjertes plutselige utbrudd av fortvilelse

——-

I symfoniens endelige form er alle disse titlene borte. Kun beskrivelser av tempo og karakter gjenstår. Mahler ønsket tydeligvis ikke å tvinge lytteren til symfonien i en så bestemte retninger som han gjør i tonediktet. Imidlertid synes jeg det er riktig å gjengi de opprinnelige titlene her siden vi faktisk spiller tonedikt-utgaven ikveld. 

Som hos alle symfonikere spøker Beethoven i bakgrunnen: Første sats’ åpningsvendinger er et umiskjennelig lån fra åpning av Beethovens 9. symfoni, og første akkord i siste sats er en ekstrem forsterkning av første akkord i den berømte Ode til gleden i samme verk; en voldsom kollisjon som utløser en fantastisk reise fra fortvilelse til pur lykke.

I dødsmarsjen hører vi Fader Jacob spilt i kanon i moll, kjent glad sang i trist utgave. Vi hører også sitater fra jødisk kletzmer-musikk, som minner oss om at Mahler levde og virket i keiserdømmet Østerrike-Ungarn som bestod av flere folkeslag enn noen annen stat i Europa på hans tid. Når Mahler allerede som ung mann  låner musikk fra musikkstiler utenfor de borgerlige arenaene peker han på noe som senere skal bli et av han varemerker: Musikk om musikk. Han setter f.eks  kitsch inn i en helt ny sammenheng. Han beskriver verden, og må derfor ta med verdens – og gatas- musikk inn i konsertsalene. Det faller mange tungt for brystet, og den feirede dirigenten, som var sjef både for operaen i Wien og for New York Philharmonic, opplevde i liten grad å bli en feiret komponist. Først på 1960-tallet oppstod Mahler-renessansen først og fremst ved hjelp av dirigenten Leonard Bernstein. 

Ikveld spilles nesten en Mahler-symfoni for første gang i Kristiansand, såvidt vi vet. Men det er ikke første gang Mahler er i Kristiansand; det er artig å lese dette reisebrevet han skrev til sin søster, Justine, da han besøkte Norge og reiste gjennom Kristiansand:

“Til Justine og øvrige søsken

Grand Hotel, Christiania, 12. august 1891.

Mine kjære,

     Igår tittet jeg rundt i byen, og gikkk to turer i høyden, hvor det er utsikt til byen og omgivelsene. Et praktfullt kongelig slott, Oscarshall, ligner til forveksling på ‘Miramar’. Om kveldene, etter ankomst til hotellet, sitter jeg i leseværelset. Da jeg et øyeblikk kikket opp fra avisen, så jeg – Ibsen – for mine øyne! Han er her akkurat nå og bor på dette hotellet. – Du kan vel tenke deg at jeg ble ikke så rent lite rørt over det.  – Idag skal jeg ta en tur til omegnen rundt Christiania. – Dessverre strekker ikke pengene til. Jeg kan ikke gjenomføre min vakkert planlagte reise gjennom det norske innlandet. – Med tungt hjerte må jeg gi opp planene og langsomt gjøre meg klar til hjemreisen; jeg har nemlig pønsket ut at jeg skal reise i korte etapper til den sørligste delen av Norge, Christiansund – (Kr.sand, N T) – derfra går et skip direkte til Hamburg søndag (48 timer). – – Men jeg vil virkelig låne av dette Norge!! Så storslagent og særegent av natur, akkurat som dets innbyggere, Alpene kan ikke måle seg (for oss sydlendinger). 

     Straks man kommer skikkelig inn i det, er livet her usedvanlig billig og ytterst behagelig. – – Skriv heretter direkte til Hamburg (Hotel Streit). 

     Med de beste ønsker fra Gustav. 

PS – har dere fått alle postkortene mine?

“Til Justine og øvrige søsken –

Fredrikshavn (Jylland), 15. august 1891.

     Mine kjære,

     De siste tre dagene har vært de beste under hele reisen. (…..) Etter omtrent fem helt herlige timer, hadde jeg fremdeles tid før jeg skulle mønstre på båten til Laurwik. – Jeg trosset den sterke vinden og regnet og ble stående på dekk – (som vanlig på hele reisen), og etter ca fem timer ankom vi Laurwik. – Jeg gikk rett i seng siden skipet til Christiansund (Kr.sand) skulle kaste loss neste morgen klokken 6:00. 

     Denne ferden gjennom den norske skjærgården var det morsomste på hele reisen. På den ene siden hadde jeg de mest karakteristiske stenfigurer, og klippeutspring – og øyer – med ett karrige, så fulle av trær, og deretter faktisk bevendt med boliger eller fyrhus. På den andre siden var den eventyrlige, mangslungne norskekysten. Innimellom var det stadig små strekninger på åpen sjø! – Vinden blåste hardt, og da vi kom utaskjærs til åpent hav, blåste den i kast langs bølgene over Kattegat. I slike øyeblikk kastet båten seg frem og tilbake – til alt hell ble jeg forskånet fra sjøsyke. – Blant oss på skipet viste det seg å være en tropp fra “Frelsesarméen”, åtte menn og like mange kvinner i meget snodig uniform og med like underlige manerer. Senere tok de frem tre gitarer, en fiolin og en trompet, og begynte å stemme instrumentene. – – Dermed ble jeg ytterst lydhør. Jeg så at samtlige hadde et prangende emblem (herrene på hatten og damene på skulderen). hvor det stod: “Frölses-Armé”. – Jeg kunne jo ikke vite det uten å spørre, men jeg mistenkte dem for å komme fra den “berømte Frelsesarméen”, som du har hørt like mye om som jeg; nemlig navnet. 

     Så stemte de en times tid. Alle passasjerene stod oppmerksomt for å høre på – det må innrømmes at flere kastet opp over ripa, siden skipet rullet opp og ned over dønningene. Til slutt satte de i å synge, kvinnene med pistrete stemmer, og mennene med rustne. Det var helt åpenbart at de hverken kjente tekst eller melodi, så de tok styringen etter tur, de som kjente fortsettelsen, det ble mest en slags antifonal-sang. Fire kvinner og en mann utgjorde orkestret – de tre første spilte gitar og fiolin, og den siste trompet. Det oppsiktsvekkende var at fiolinisten holdt midt på buen.  – Sangen var en merkelig ballade med sakral tekst, og jeg forstod kun ordene “Jesus Christus” og “Portugal”. Vi ankom Christiansund klokken 18:00. – Om morgenen kikket den lenge bortgjemte solen frem rett etter avgang. – Da vi anløp havnen der, så vi den franske flåten. 

     Etter to timers landligge, bar det ombord igjen og gjennom det fryktede Skagerrak til Fredrikshavn. – Jeg sov usedvanlig godt, til tross for motorduren, vindkastene og gyngingen, og ankom hit idag kl 10:00 i det aller beste humør. 

– Rett inn i byen, og så en liten tur. – For en kontrast – endeløs myrslette, en bonde her og der – en vindmølle, et hus – og bortenfor: åpent hav. Jeg vandret og vandret, og kom til en slags park som vekket min interesse, og ankom – en kirkegård. Jeg gikk litt omkring og fant inspirasjon ved tanke på alt som var hendt her før min tid. – Både i de høye norske fjell og på den jyske hede – slutten er den samme. – – Ca 5:00 farer jeg videre med toget – Nå, hjem over Nordsjøen via Sylt og Helgoland. 

Beste ønsker til alle fra Gustav”

–   Oversatt fra tysk av Nora Taksdal 

Rolf Gupta

 

 

Posted on

KlimtCallot, Miseries of War, detail

Gustav Mahler (1860-1911) er komponisten som for alvor sprenger orkesterets grenser. Ikke bare skriver han 9 symfonier med monsterbesetninger, han skriver seg selv inn i verkene og gjør det symfoniske orkesteret om til et visuelt landskap av musikere der alt fra det dagligdagse til de store spørsmålene om selve livet blir stilt.

Han lever i en tid der individet blomstrer. Det er tiden for de personlige følelsene. Han lever i Sigmund Freuds og Gustav Klimts Wien. Hans musikk er klingende Jugend-stil. Symfoniene er dypt personlig selvportretter som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i nettopp fordi de beskriver det dypt menneskelige.

Symfoni nr 1 er i sin endelige form skrevet for et enormt orkester bestående av 4 fløyter, 4 oboer, 4 klarinetter, 3 fagotter, 7 horn, 5 trompeter, 4 tromboner, 1 tuba, 2 paukister, 3 slagverkere harpe og en skog med strykere. Kristiansand Symfoniorkester har med andre ord for få musikere til å spille en Mahler-symfoni. På den andre siden er det kun få verk i en kort periode i musikkhistorien som krever et så stort arsenal. Langt de fleste orkesterverk er skrevet for en besetning som KSO kan dekke. Derfor er kveldens fremføring av Mahler ikke et forsøk på å vise at KSO trenger (så veldig mange) flere musikerstillinger! Tvert imot: I kveld får du høre hvordan Mahler låt før han “tok helt av” med hensyn til orkesterstørrelse. 1. symfonien ble påbegynt av den unge 24-åringen i 1884, og den endelige versjonen kom først i 1899. Kveldens versjon fra 1893 kan strengt tatt ikke kalles for “den første”, siden komponisten ennå ikke hadde omdøpt sitt tonedikt Titan til 1. symfoni. Det er den andre av intet mindre enn fem ulike stadier i utviklingen frem til den endelige utgaven av verket. Imidlertid er musikken den samme som i symfonien pluss en ekstra sats, Blumine. Det er kun instrumentasjonen som er forskjellig. Dersom du lytter til en Mahler-symfoni for første gang ikveld, vil dette ikke ha noen betydning, mens Mahler-kjenneren vil merke at den endelige versjonen er grellere og mer utmeislet, tydeligere i slekt med de senere symfoniene. På den andre siden vil kjenneren kunne glede seg over å høre  hvordan Mahler jobbet som komponist: Alltid lyttende, alltid på jakt etter den mest presise formuleringen av en idé. I denne versjonen får vi tilgang til komponistens arbeidsmetode; det er som å være tilstede mens den musikalske skulptøren møysommelig frigjør sine figurer fra rå marmor.

Tittelen Titan (urgudene i gresk mytologi) er hentet fra en roman av den tyske forfatteren, Jean Paul (skrevet i årene 1800-03), som handler om overmot. Den er på 900 sider og handler om en  ung helts utvikling frem til å bli en moden og balansert mann. Karakterene han treffer på sin vandring er romantiske himmelstormere som alle går til grunne.

Da er det kanskje ikke så merkelig at Mahler siterer melodier fra sin egen sangsyklus Lieder eines Fahrenden Gesellen (En veifarers sanger) i tonediktet/symfonien. Han skrev selv teksten til disse sangene som handler om ulykkelig kjærlighet. Første sats er basert på melodien til denne teksten:

 Ging heut Morgen übers Feld,Tau noch auf den Gräsern hing;Sprach zu mir der lust’ge Fink:”Ei du! Gelt? Guten Morgen! Ei gelt?

Du! Wird’s nicht eine schöne Welt?

Zink! Zink! Schön und flink!

Wie mir doch die Welt gefällt!”

Auch die Glockenblum’ am Feld

Hat mir lustig, guter Ding’,

Mit den Glöckchen, klinge, kling,

Ihren Morgengruß geschellt:

“Wird’s nicht eine schöne Welt?

Kling, kling! Schönes Ding!

Wie mir doch die Welt gefällt! Heia!”

Und da fing im Sonnenschein

Gleich die Welt zu funkeln an;

Alles Ton und Farbe gewann

Im Sonnenschein!

Blum’ und Vogel, groß und Klein!

“Guten Tag,

ist’s nicht eine schöne Welt?

Ei du, gelt? Schöne Welt!”

Nun fängt auch mein Glück wohl an?

Nein, nein, das ich mein’,

Mir nimmer blühen kann!

 I walked across the fields this morning;dew still hung on the blades of grass.The merry finch spoke to me:”Hey! Isn’t it? Good morning! Isn’t it?

You! Isn’t it becoming a fine world?

Chirp! Chirp! Fair and sharp!

How the world delights me!”

Also, the bluebells in the field

merrily with good spirits

tolled out to me with bells (ding, ding)

their morning greeting:

“Isn’t it becoming a fine world?

Ding, ding! Fair thing!

How the world delights me!”

And then, in the sunshine,

the world suddenly began to glitter;

everything gained sound and color

in the sunshine!

Flower and bird, great and small!

“Good day,

Is it not a fine world?

Hey, isn’t it? A fair world?”

Now will my happiness also begin?

No, no – the happiness I mean

can never bloom!

Denne sangen blir også sitert i fjerde sats:

 Die zwei blauen Augenvon meinem Schatz,Die haben mich in dieweite Welt geschickt.

Da mußt ich Abschied nehmen vom allerliebsten Platz!

O Augen blau,

warum habt ihr mich angeblickt?

Nun hab’ ich ewig Leid und Grämen!

Ich bin ausgegangen

in stiller Nacht

wohl über die dunkle Heide.

Hat mir niemand Ade gesagt

Ade!

Mein Gesell’ war Lieb und Leide!

Auf der Straße steht ein Lindenbaum,

Da hab’ ich zum ersten Mal

im Schlaf geruht!

Unter dem Lindenbaum,

Der hat seine Blüten

über mich geschneit,

Da wußt’ ich nicht, wie das Leben tut,

War alles, alles wieder gut!

Alles! Alles, Lieb und Leid

Und Welt und Traum!

 The two blue eyesof my darlingthey sent me into thewide world.

I had to take my leave of this most-beloved place!

O blue eyes,

why did you gaze on me?

Now I have eternal sorrow and grief.

I went out into the quiet night

well across the dark heath.

To me no one bade farewell.

Farewell!

My companions are love and sorrow!

By the road stood a linden tree,

Where, for the first time,

I found rest in sleep!

Under the linden tree

that snowed its blossoms

over me,

I did not know how life went on,

and all was well again!

All! All, love and sorrow

and world and dream!

Den fulle og hele tittel på Mahlers verk er

Titan – et tonedikt i symfoniform

 

 

1. sats            Frühling und kein Ende!! – Die Einleitung stellt das Erwachen der Natur aus langem Winterschlafe dar

Vår og ingen ende!! – Innledningen fremstiller naturens oppvåkning

etter vinterdvalen

2. sats             Blumine                                    Blomstersats

3. sats             Mit vollen Segeln                          For fulle segl  (Scherzo)

4. sats             Gestrandet                                                 Strandet – dødsmarsj på Callots manér

ein Todtenmarsch in Callots Manier  

5. sats             Dall´Inferno al paradiso (Allegro furioso) folgt als der plötzliche Ausbruch der Verzweiflung eines im Tiefsten verwundeten Herzens

Fra helvete til paradiset – følger som et såret hjertes plutselige utbrudd av fortvilelse

——-

I symfoniens endelige form er alle disse titlene borte. Kun beskrivelser av tempo og karakter gjenstår. Mahler ønsket tydeligvis ikke å tvinge lytteren til symfonien i en så bestemte retninger som han gjør i tonediktet. Imidlertid synes jeg det er riktig å gjengi de opprinnelige titlene her siden vi faktisk spiller tonedikt-utgaven ikveld.

Som hos alle symfonikere spøker Beethoven i bakgrunnen: Første sats’ åpningsvendinger er et umiskjennelig lån fra åpning av Beethovens 9. symfoni, og første akkord i siste sats er en ekstrem forsterkning av første akkord i den berømte Ode til gleden i samme verk; en voldsom kollisjon som utløser en fantastisk reise fra fortvilelse til pur lykke.

I dødsmarsjen hører vi Fader Jacob spilt i kanon i moll, kjent glad sang i trist utgave. Vi hører også sitater fra jødisk kletzmer-musikk, som minner oss om at Mahler levde og virket i keiserdømmet Østerrike-Ungarn som bestod av flere folkeslag enn noen annen stat i Europa på hans tid. Når Mahler allerede som ung mann  låner musikk fra musikkstiler utenfor de borgerlige arenaene peker han på noe som senere skal bli et av han varemerker: Musikk om musikk. Han setter f.eks  kitsch inn i en helt ny sammenheng. Han beskriver verden, og må derfor ta med verdens – og gatas- musikk inn i konsertsalene. Det faller mange tungt for brystet, og den feirede dirigenten, som var sjef både for operaen i Wien og for New York Philharmonic, opplevde i liten grad å bli en feiret komponist. Først på 1960-tallet oppstod Mahler-renessansen først og fremst ved hjelp av dirigenten Leonard Bernstein.

Ikveld spilles nesten en Mahler-symfoni for første gang i Kristiansand, såvidt vi vet. Men det er ikke første gang Mahler er i Kristiansand; det er artig å lese dette reisebrevet han skrev til sin søster, Justine, da han besøkte Norge og reiste gjennom Kristiansand:

“Til Justine og øvrige søsken

Grand Hotel, Christiania, 12. august 1891.

Mine kjære,

Igår tittet jeg rundt i byen, og gikkk to turer i høyden, hvor det er utsikt til byen og omgivelsene. Et praktfullt kongelig slott, Oscarshall, ligner til forveksling på ‘Miramar’. Om kveldene, etter ankomst til hotellet, sitter jeg i leseværelset. Da jeg et øyeblikk kikket opp fra avisen, så jeg – Ibsen – for mine øyne! Han er her akkurat nå og bor på dette hotellet. – Du kan vel tenke deg at jeg ble ikke så rent lite rørt over det.  – Idag skal jeg ta en tur til omegnen rundt Christiania. – Dessverre strekker ikke pengene til. Jeg kan ikke gjenomføre min vakkert planlagte reise gjennom det norske innlandet. – Med tungt hjerte må jeg gi opp planene og langsomt gjøre meg klar til hjemreisen; jeg har nemlig pønsket ut at jeg skal reise i korte etapper til den sørligste delen av Norge, Christiansund – (Kr.sand, N T) – derfra går et skip direkte til Hamburg søndag (48 timer). – – Men jeg vil virkelig låne av dette Norge!! Så storslagent og særegent av natur, akkurat som dets innbyggere, Alpene kan ikke måle seg (for oss sydlendinger).

Straks man kommer skikkelig inn i det, er livet her usedvanlig billig og ytterst behagelig. – – Skriv heretter direkte til Hamburg (Hotel Streit).

Med de beste ønsker fra Gustav.

PS – har dere fått alle postkortene mine?

“Til Justine og øvrige søsken –

Fredrikshavn (Jylland), 15. august 1891.

Mine kjære,

De siste tre dagene har vært de beste under hele reisen. (…..) Etter omtrent fem helt herlige timer, hadde jeg fremdeles tid før jeg skulle mønstre på båten til Laurwik. – Jeg trosset den sterke vinden og regnet og ble stående på dekk – (som vanlig på hele reisen), og etter ca fem timer ankom vi Laurwik. – Jeg gikk rett i seng siden skipet til Christiansund (Kr.sand) skulle kaste loss neste morgen klokken 6:00.

Denne ferden gjennom den norske skjærgården var det morsomste på hele reisen. På den ene siden hadde jeg de mest karakteristiske stenfigurer, og klippeutspring – og øyer – med ett karrige, så fulle av trær, og deretter faktisk bevendt med boliger eller fyrhus. På den andre siden var den eventyrlige, mangslungne norskekysten. Innimellom var det stadig små strekninger på åpen sjø! – Vinden blåste hardt, og da vi kom utaskjærs til åpent hav, blåste den i kast langs bølgene over Kattegat. I slike øyeblikk kastet båten seg frem og tilbake – til alt hell ble jeg forskånet fra sjøsyke. – Blant oss på skipet viste det seg å være en tropp fra “Frelsesarméen”, åtte menn og like mange kvinner i meget snodig uniform og med like underlige manerer. Senere tok de frem tre gitarer, en fiolin og en trompet, og begynte å stemme instrumentene. – – Dermed ble jeg ytterst lydhør. Jeg så at samtlige hadde et prangende emblem (herrene på hatten og damene på skulderen). hvor det stod: “Frölses-Armé”. – Jeg kunne jo ikke vite det uten å spørre, men jeg mistenkte dem for å komme fra den “berømte Frelsesarméen”, som du har hørt like mye om som jeg; nemlig navnet.

Så stemte de en times tid. Alle passasjerene stod oppmerksomt for å høre på – det må innrømmes at flere kastet opp over ripa, siden skipet rullet opp og ned over dønningene. Til slutt satte de i å synge, kvinnene med pistrete stemmer, og mennene med rustne. Det var helt åpenbart at de hverken kjente tekst eller melodi, så de tok styringen etter tur, de som kjente fortsettelsen, det ble mest en slags antifonal-sang. Fire kvinner og en mann utgjorde orkestret – de tre første spilte gitar og fiolin, og den siste trompet. Det oppsiktsvekkende var at fiolinisten holdt midt på buen.  – Sangen var en merkelig ballade med sakral tekst, og jeg forstod kun ordene “Jesus Christus” og “Portugal”. Vi ankom Christiansund klokken 18:00. – Om morgenen kikket den lenge bortgjemte solen frem rett etter avgang. – Da vi anløp havnen der, så vi den franske flåten.

Etter to timers landligge, bar det ombord igjen og gjennom det fryktede Skagerrak til Fredrikshavn. – Jeg sov usedvanlig godt, til tross for motorduren, vindkastene og gyngingen, og ankom hit idag kl 10:00 i det aller beste humør.

– Rett inn i byen, og så en liten tur. – For en kontrast – endeløs myrslette, en bonde her og der – en vindmølle, et hus – og bortenfor: åpent hav. Jeg vandret og vandret, og kom til en slags park som vekket min interesse, og ankom – en kirkegård. Jeg gikk litt omkring og fant inspirasjon ved tanke på alt som var hendt her før min tid. – Både i de høye norske fjell og på den jyske hede – slutten er den samme. – – Ca 5:00 farer jeg videre med toget – Nå, hjem over Nordsjøen via Sylt og Helgoland.

Beste ønsker til alle fra Gustav”

–   Oversatt fra tysk av Nora Taksdal

Rolf Gupta

 

 

Fluepapir

Posted on

Image

Respekt for kompetanse og kreativitet kommer naturlig hos en god leder. Kompetanse innen medmenneskelig respekt er nr 1. Et varmt smil og et “hallo”, f.eks til vaskehjelpen fra østeuropa (som du kanskje ikke vet har høyere utdannelse enn deg selv), og et åpent øre til fagpersonell med 6- 15 års universitetsutdannelse vil drive din institusjon fremover. Egosentrisme er grunn nok til å ikke ansette. Kompisene fra barndommen bør forbli kompiser og ikke kollleger. All nepotisme er usmakelig og må ikke forekomme overhodet. En eventuell etisk håndbok for de ansatte bør inneholde kun ett bud: Transparens. Kunstfaglig kompetanse eller status hos en direktør er ikke nødvendigvis det eneste saliggjørende. Respekt og ydmykhet overfor kunstfaglig kompetanse, derimot, er alfa & omega. Kjendisfaktor hos en søker på en lederstilling bør heve øyenbryn hos ansettelsesmyndigheten – ikke hyllest og blind tro. Partitilhørighet/tilbøyelighet eller venneklubb og overtalelseskunster overfor departementslønnsmottagere og politikere kan både være en dyd og en usjarmerende sport i å mele sin egen kake. Norsk kunstliv trenger like gode ledere med usvikelig integritet som en hvilken som helst annen næring. Ledelse er et fag, ikke honorære verv. Til Kulturdepartementet vil jeg si dette: Lytt til fagkompetanse og utdannelse fra forskjellige hold. Ikke gå til de samme hver gang. Vær kritiske overfor kjendisene dere bevilger millioner til – og som ikke kan kritiseres i etterkant fordi det ikke er noe hyggelig for et departement å tape ansikt.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kulturlivet-er-et-fluepapir-for-konflikter-7032151.html

21.12.2012

Posted on

Image

“When the first living thing existed, I was there, waiting. When the last living thing dies, my job will be finished. I’ll put the chairs on tables, turn out the lights and lock the universe behind me when I leave.”

— DeathThe Sandman

 

Dear beloved ones! Due to my Indian and Adventist ancestry I’m slightly superstitious. Tried to call many of you today and will continue to do so tomorrow until the very end. Please feel free to call me at any time tomorrow before the Great Destructor who quenches all joy and puts all sorrow to rest, also puts an end to Telekom. If I don’t answer the phone on Saturday morning, it’s because different parts of my Legio have been distributed among the respective 9 circles of Dante’s Inferno. Personally I have an affinity for the 9th circle. No phones there. Just frozen incapsulating tears. Arrivederci e grazie! (Lunch on Saturday, anyone?) 

three-monkeys

Posted on

 

 

Skal man ta klangens historie alvorlig eller gjøre som de tre apene?

Bergens Tidende 31.05.13. KSO: Et orkester som vil noe. Hyggelig!
Dog er kritikeren merkelig selvmotsigende om Grieg: “… musikken er både populær og slitesterk, og tåler ganske mange ulike tilnærminger og tolkninger.” Ifølge Espen Selvik tåler den likevel ikke Marianna Shirinyans poetiske tolkning som avviker krafting fra malen. Gad vite hva kritikeren ville si om KSOs CD med Percy Grainger som solist. Grieg: ”Jeg måtte blive 64 År forat få høre norsk Klavermusik så forstående og genialt tolket. Som han (Grainger) spiller Slåtterne og Folkevisebehandlingene bryder han nyt Land både for sig, for mig og for Norge. Og nu dette henrivende, naturlige, dybe, alvorlige og barnlige Naturel!!”

FiB kritikk