RSS Feed

Monthly Archives: December 2013

Klangen av Munch

Klangen av Munch

Klokke som tikker (og kimer)

Møtet med Edvard Munchs kunst gjorde et uutslettelig musikalsk inntrykk på meg da jeg for første gang besøkte Universitetets Aula som 11-åring. Jeg skulle være med på noe så unorsk som en pianokonkurranse. Alle sanser var skjerpede og mitt barnlige sinn var som en svamp.

Solens lavmælte eksplosjon gikk av i min øyne og ører samtidig. Den var som et enormt impresjonistisk tredimensjonalt cluster – Som når man legger begge underarmene over alle tangentene og hamrer på dem med all kraft mens pedalen er nede. Et av klaververkene jeg hørte i Aulaen er uforglemmelig:

Alfred Janson: November 1962

Janson både priser klaverets klang i seg selv samtidig som det er et emosjonelt brøl. Med tittelens tidsavgrensning stod for meg som et notat i en musikalsk dagbok fra en dunkel, våt og kald måned. Jeg frøs på fuktige tær. Musikken ga meg hakeslepp da jeg hørte det under Edvard Munchs sol. Karate på tangentene kunne være noe mer enn et barns støyende lek. Det kunne settes inn i en emosjonell sammenheng. Et brøl av smerte og klang.

På hver sin måte opplevde jeg som 11-åring at både Alfred Janson og Munchs kunst stod i kontrast til Aulaens rene tempel arkitektur med marmor, gullborder og et mystisk himmelsk drivhuslys i taket. Edvard Munchs bilder hadde noe uferdig over seg som  virket uærbødig overfor salens klassiske linjer.

Jeg stirret meg nesten blind på Solen. Den blendet meg og skjermet blikket mot de nakne menneskene på hver side. Det var flaut for et bluferdig barn å se på dem – og fremfor alt ville jeg ikke at noen andre skulle kunne observere min nysgjerrighet.

Det var mye pianomusikk som ble spilt under Solen den helgen pianokonkurransen jeg deltok i fant sted. Jeg lyttet sultent til rubbel og bit. Jeg kunne velge å glane på Solen både når jeg kjedet meg og når musikken gnistret. Jeg husker spesielt sammenhengen jeg opplevde mellom bildet og  ”La Cathedral Engloutie” – Den nedsunkne Katedral av Debussy.

Det var som å lytte til undervannslyder. Jeg fulgte med katedralen til havets bunn og holdt pusten mens jeg kikket oppover mot det gule og grønne SOLEN slapp ned gjennom havoverflaten.

Jeg husker også at jeg lurte på om Munch hadde malt en sol som allerede var stått opp, eller om det var et bilde av hvordan verden ville komme til å se ut etter at solen hadde stått opp. Jeg ser alltid for meg Solen når jeg hører dette stykket. Her fremført av  komponisten selv:

http://www.youtube.com/watch?v=rfSBddhFvyA

Munchs veggmalerier åt seg inn i sinnet og satt seg fast som et brennmerke.

Sideveggene i Universitetets Aula var både mystiske og overrumplende fordi de virket for store til salen. Maleriene gjorde salen mindre.

Det var helt klart en dame – og en manne side. Både Adam og Eva utstrålte tristhet. Merkelig at det var to Eva’er som spiste frukt fra kunnskapens tre. Jeg var godt oppdradd i bibelsk forstand, så jeg antok at dette måtte være noe gudsbespottende. Det var det som var så farlig med kunsten sånn rent generelt. Den kunne lede inn i fortapelsen dersom man ikke holdt tunga rett i munnen. Derfor var Munch farlig.

Mannen med skjegget og den røde hatten fortalte historier på en tung og langsom måte for seg selv mens gutten stirret på noe helt annet. Han hørte åpenbart ikke etter. Det minnet meg om min kamferdropsspisende oldemor som også kunne fortelle i det uendelige om gudsjammerlig kjedelige ting fra gamle dager.

Damen Edvard Munch hadde malt på den andre siden hadde noe ubehagelig over seg. Det var som om noen hadde behandlet henne dårlig. Det var noe anklagende i blikket. Hun stirret på skjeggefyren på veggen imot med en udefinerbar frykt og stive øyne som fikk meg til å tenke på Ivo Caprinos animasjonsfilmer der skikkelsenes øyne beveget seg uavhengig av resten av ansiktene. Hennes øyne minnet meg om reveenka. Hennes barn ønsket seg bort fra henne, med unntak av det diende spedbarnet som var limt fast på fanget hennes. Jeg kunne så vidt ane puppene hennes. De hadde en form som måtte være unik for denne damen. Jeg fornemmet at alle rundt meg var fyllt av ærefrykt og stolthet overfor bildene. Jeg forstod at jeg også måtte innta den samme holdningen til dem.

Det var en indre sammenheng eller symbolikk mellom veggenes kjønnsadskillelse og de vakre, men iskalde toalettene som med god avstand var plassert på hver sin side av  den enorme inngangstrappen.

Bakgrunn: Et orkester som stemmer

En arbeidsdag for orkestermusikere handler om å spille, ikke om å lytte til foredrag fra en dirigent med mye på hjertet om det som ligger rundt og bak musikken. Derfor tyr jeg ofte til bilder for å få frem det jeg er på jakt etter. Det beste er når jeg makter å formidle det jeg forestiller meg nonverbalt. Når jeg ikke lykkes med dette, må jeg naturligvis  snakke for å få frem det jeg ønsker. Da er det en fordel at jeg uttrykker meg presist og kort, gjerne i form av et bilde. Eller et sinnbilde. Det jeg sier er ikke planlagt – som oftest er det innfall og assossiasjoner som befinner seg et sted mellom det orkesteret presenterer og det jeg selv leter etter.  Ordene mine kan noen ganger frembringe det stikk motsatte av det jeg ønsker å formidle. Andre ganger treffer de blink og resulterer i en respons som umiddelbart kan høres i form av ulike karakterer eller klanger.

Bach: Es ist Genug

http://www.youtube.com/watch?v=nSs4ZhlhUSA

14’50

Da jeg for en stund tilbake fremførte Alban Bergs fiolinkonsert med Konzerthausorchester  Berlin, slet jeg med å formidle ”feelingen” jeg var på jakt etter. Orkesteret bød på en samspilt, enhetlig og raffinert klang. Min forståelse av musikken stod i kontrast til dette. Den fordret noe sykelig,  skittent, men samtidig gyllent. Som en råttent utseende frukt som fremdeles smaker godt, men litt emment. Dette klarte jeg selvsagt ikke å uttrykke på tysk. Etter å ha klødd meg litt i hodet prøvde jeg denne varianten: ”Kennen Sie Munch – der Norwegische Maler?” Musikerne var høflige og lo ikke av min ubehjelpelige og hjemmesnekrede grammatikk. Joda, alle kjente til Edvard Munch. ”Dere må spille som hans bilder – med en slags skitten transendens”. Den gikk hjem. Saksofonisten spilte plutselig med en gelé- og fløyelsaktig langsom og bred vibrato. Han skilte lag med de rene og orgelaktige i klarinettkoret. Kontrasten mellom  Bach koralen Berg siterer som vi just hørte og  fiolinkonsertens dissonante univers ble umiddelbart enorm. Koralens renhet ble et fremmedlegeme drapert i opphøyd forråtnelse. Valsen ble vindskjev og på en vidunderlig måte overdrevent sentimental og kitschy.  Musikernes umiddelbare omsetting av Munch- metaforen forundret meg. Musikken endret karakter når musikerne så for seg Munch på sine indre netthinner. Det ble klart for meg at den musikalske ekpresjonismens deformerte klang stemte overens med dens visuelle uttrykk. Ekspresjonistenes avviste konvensjonell skjønnhet. I overlagt anvendelse av forvrengning skulle publikum sjokkeres av indre konflikter, angst og spenning – men også av lengsel.

I et følelsesladet historisk opptak fra verkets 2. fremføring hyler musikken ut desperasjon i Alban Bergs  fiolinkonsert fra 1935. Komponisten Anton Webern leder denne fremføringen fra 1936 der Louis Krasner er solist med BBCs Symfoniorkester.

Jeg opplever at Munchs privatliv ofte får større oppmerksomhet enn verkene i seg selv. Vi skiller ikke på Edvards liv og Munchs bilder. Det er klart at opplevelsesintensiteten vil skrus opp med inngående kjennskap til tidsånden  hans kunstverk ble skapt i. Viten om Munchs liv og levnet kan også gi oss  nærhet til verkene, men for meg kan anekdotene om hans privatliv ofte stå i veien for opplevelsen.

Begynnelsen av Griegs morgenstemning  – kun noen få sekunder.

Dette sies oppå musikken:

Jeg opplever heller ingen sammenheng mellom Munch og det norske. For meg er dette et feilspor. Han kunne like gjerne ha vært en tysk maler. Munchs prosjekt var ikke knyttet til nasjonsbyggingen slik Ole Bull, Grieg og Bjørnstjerne Bjørnsons kunst var et uttrykk for.

(I parentes bemerket blir dette snudd på hodet når det gjelder Knut Hamsun: Som vi vet så altfor godt satt Nazistene hans litteratur høyt. I dag understreker vi nettopp skillet mellom mannen og verket fordi vi ikke liker mannen, hans privatliv eller hans politikk. I Hamsuns tilfelle har vi funnet det tryggest å skille opphavsmann og verk.)

Grieg stopper her, brått med en ”scratch”

Munchs kunstneriske fremstillinger av ulike kvinneskikkelser kan leses i flere lag enn kun som uttrykk for private kjærlighetsforhold til virkelige kvinner. Å blottlegge seksualitet, psyke, moralbegreper, indre og ytre konflikter etc. var riktignok en del av tidsånden. Kunstens utrykk dro åpenbart  veksler på det private både for Munch og andre ekspresjonister, men for meg, som betrakter – her og nå,  er kunstverkene i seg selv viktigere.

Nye kjønnsyn ble gransket, utlevd og gjort til gjenstand for stor oppmerksomhet. Oscar Wilde, Richard Strauss og Frida Kahlo  for eksempel strekker sine kvinnetyper i ekstreme retninger i spennet mellom madonna og hore.

Det svake kjønn kunne bli portrettert som det sterke kjønn med en voldsom emosjonell, seksuell og psykisk kraft. Kunstnerens syn på seg selv var også i endring. Dekadanse blir Nye grenser for dekadanse utfordret og mange kunstnere hevet seg over sin egen tids moralkodekser.

Med utgangspunkt i Munchs kvinneskikkelser, og da med en spesiell referanse til hans Salomeparafrase, vil jeg spille en musikalsk representasjon av en emosjonell ekstremsport-kvinne fra denne tiden.

Richard Strauss’ opera, Salomé fra 1905 er basert på Oscar Wildes parafrase over bibelteksten. Salomé-karakteren er en pervers jomfruelig forførerske som anvender sin sykelige seksuelle makt til å fornedre både sitt eget- og mannens kjønn. Operaen er fra Strauss’ ekspresjonistiske periode, som han senere forlater til fordel for en tilbakeskuende, brilliant senromantikk. Vi spiller fra operaens sjokkerende avslutning der Salomé kysser og synger til Johannes avhuggede hode.

Jeg har kysset din munn, Johannes!

Dine røde lepper hadde en bitter smak

Var det smaken av blod?

Nei! Kanskje det er smaken av kjærlighet?

Man sier at kjærlighet har en bitter smak

Men hva gjør det?

Jeg har kysset din munn, Johannes!

Montserrat Caballé ”Ich habe deinen Mund geküsst” (ca 4´30)

Her er det tydelig at det er paralleller mellom komponisten Richard Strauss og Munchs ekspresjonistiske kompassnåler. Slektskapet dem i mellom var av estetisk natur. De hadde begge lagt sine mest ekspresjonistiske perioder bak seg da de tilfeldig traff hverandre sosialt i Oslo i 1917.

 Strauss hadde nylig skrevet sin Alpesymfoni i en ultra senromantisk stil, mens Munch var begynt å vende seg mot et mer postimpresjonistisk uttrykk slik som i Solen. Deres estetiske veier hadde allerede skilt lag.

Under 2. Verdenskrig var de så berømte og store at nazistene ikke uten videre kunne avvise deres kunst og henge den ut som  ”entartet” – eller degenerert. Selv om det i og for seg ville  vært helt korrekt: Et element i den ekspresjonismen deres kunst  tidligere hadde befattet seg med var jo nettopp det degenererte og sjokkerende umoralske.

Nazistene så gjennom fingrene når det gjaldt Munch, ved å fjerne enkelte bilder fra gallerier, men slett ikke alle. Strauss’ tilfelle er mer komplekst fordi han endret sin stil i retning av et uttrykk som nazistene anså som godt egnet til å representere deres egne estetiske idealer. Det er viktig å understreke at Strauss endret stil lenge før nazistene kom til makten. Hans estetiske valg var ikke et knefall for nasjonalsosialismens maktovergrep.

Deler av Strauss’ produksjon har ingenting med Munch å gjøre.

I en kort periode ble Richard Strauss plassert som øverste nikkedukke i nazistenes Reichsmusikkammer. Han gjorde sitt beste for å holde seg i sånn nogenlunde innenfor løypa i den politiske slalombakken. Han skrev og dirigerte sin ”Olympiahymne” til åpningen av OL i 1936. Strauss ledet også sitt verk ”Festpreludium” under  Riksmusikkdagene i 1938 der såkalt ”degenerert kunst” ble latterliggjort. Munch ble bevisst ikke representert og ble dermed spart å bli hengt ut til spott og spe. På en lignende utstilling i Oslo i 1942 kalt Kunst og ukunst var noen av hans bilder representert, men da som eksempler på god kunst. I Norge ble han nok behandlet enda mer forsiktig fordi han var norsk.

Her hører vi Richard Strauss ”Olympia Hymne” fra åpningen av OL i Berlin i 1936 i opptak fra samme år med Strauss selv som dirigent. 

Det er soleklart at denne musikken ikke har noe til felles med Munchs univers. Man kan eventuelt fantasere om at Munch kunne inspireres av Olympiahymnen til å male et vrengbilde av en absurd og smakløs situasjon med  tittelen  ”Ødeleggelse”.

Edvard Munch står ikke alene i sitt visuelle univers, verken i forhold til samtid eller historie. Hans bilder med tittelen ”Marats død” er et eksempel på dette.

Beethovens sørgemarsj fra Eroica begynner her (fremført av KSO) – opptak fra FiB gjort av NRK P2 mai i år.Han henviser til et maleri med samme tittel av Jaques-Louis David. Davids maleri fra 1793 av den franske myrdede revolusjonshelten Marat i sin trekker tur veksler på Kristus skikkelsene hos historiske malere som Carravaggio og Michelangelo. Både manns- og kvinneskikkelsene blir fremstilt på høyst ulike måter hos disse vidt forskjellige kunstnerne:

Revolusjonshelten, den døde Kristus, mordersken, Jesu’ mor og horen.

Når jeg ser ”Marats død” av David hører jeg  sørgemarsjen i Beethovens 3. Symfoni for mitt indre øre. Symfonien var opprinnelig tilegnet Napoleon, men ble senere omgjort til en generell tilegnelse til en anonym revolusjonshelt. (Beethoven fades ut) Men dette var en digresjon.

Jeg opplever en sammenheng mellom Munchs fascinasjon for barns lek og den skrikende underliggende katastrofen Alban Berg uttrykker i operaen Wozzecks avslutning. Her hører vi på overflaten en barnesanglek á la ”Slå på ringen”. Under barnas uskyldige mangel på empati ulmer det i orkesterets glør. ”Hopp-hopp – mora di er død. Hun ligger i veien der borte. Kom la oss gå og se!”

http://www.youtube.com/watch?v=8QS650Y4t4A&list=PLsTist2yOdfCgZsLW0GAhQGPWqVG316eC

Når man googler ordet ekspresjonisme på nettet er det 99% sikkert at det første som møter deg er Munchs ”Skrik” fra 1893. Taster du inn ekspresjonisme/musikk popper som regel østerrikeren Arnold Schönbergs navn opp. Publikumsfiendtlighetens musikalske profet. Mannen som ødela alt ved å finne opp tolvtonerekken.

Publikums avsmak for Schönbergs musikk sier meg noe om hvor sjokkerende Munchs kunstnerskap egentlig var – og fremdeles er. Egentlig.

Er ekspresjonismens utpensling av det underbevisste mindre frastøtende i billedkunsten enn i musikken? Riktig nok er det  lettere å lukke øynene enn å lukke ørene. Det er lett å gå videre til mindre støtende bilder på en utstilling bestående av et hyggelig potpourri av Peder Balke, Tidemand & Gude, Christian Krogh med noen få syrlige innslag av syke piker. Det er vanskeligere å forlate en konsertsal midt under en konsert. Det blir så mye ståk med de andre som må reise seg fra en knirkende stol– (av en eller grunn skjer dette alltid i en musikalsk kunstpause eller på et veldig stille sted). Man unnskylder seg gjerne med at man er  tissetrengt eller forkjølet. Med mindre man aktivt våger å demonstrere avsky mot musikken.  – Og det skal det jo et visst uhøflig mot til å gjøre.

Et av de første musikalske verkene som fikk klistrelappen ”ekspresjonistisk” er et atonalt verk av Arnold Schönberg fra 1908. Som for å understreke behovet for å skape nye former anvender komponisten noe så uvanlig en sopran i midt i en strykekvartett. Satsens ekstatiske tittel og tekst er av poeten Stefan Georges: ”Henrykkelsen” – Entrückung.

Her er litt av teksten i fri oversettelse:

”Jeg kjenner vinden fra andre planeter. Vagt gjennom mørket ser jeg selv nå vennlige ansikter som vender seg mot meg. Stier og trær jeg elsket tidligere visner hen og din elskede skygge maner frem min angst slik at jeg knapt kjenner dem igjen.”

http://www.youtube.com/watch?v=3AnZc3SKdKc

14’18

Et annet verk av Schönberg har tittelen Peripeteia. I Poetikken introduserer Aristoteles peripeti som begrep for et dramas vendepunkt, et omslag fra en harmonisk og lykkelig tilstand til ulykke. Valget av tittel er symptomatisk for ekspresjonistenes syn på fortid og nåtid.

Schönberg: Peripeteia http://www.youtube.com/watch?v=QNCIz-_QFrs

Munch maner sterkere følelser i meg når jeg ikke blendes av et misforstått norske eierskap, bildenes kommersielle verdi eller som uttrykk for et forfyllet og promiskuøst privatliv. Bildene i seg selv angriper meg rått og rent når jeg stirrer inn i deres mørke. Jeg blir følelsesmessig utmattet av å se for mange av hans bilder etter hverandre, og trenger ofte pauser for å puste normalt og fordøye det gullinfattede kaoset.

Jeg opplever at dansen i  Livets dans ikke er noen dans på roser. Tvert imot. Kontrasten mellom danselykke og de dansendes konflikter er til å ta og føle på. Jeg tenker at Munch begår et bevisst misbruk av det jeg forestiller meg må være en vals. Med en grunnleggende livsbejaende champagnerus som overflate forsterkes bildets mørke undertoner.

I Alban Bergs siste opera, Lulu, som nok en gang handler om en kvinneskikkelse i videste forstand, danses det også. Musikken er en vals om en vals. Med et skråblikk setter den valsen i et sykelig fosforiserende lys. For meg er dette ubehagelig å lytte til, slik Munch kan være ubehagelig å se på.

Lulu-suite: Variasjoner. 3’30

Overfor Edvard Munchs kunst tenker jeg ofte på skiltet som står over helvetes port i Dantes Inferno: ”La fare alle håp, den som trer inn”. Mange av Munchs bilder er tungt stoff for sårbare betraktere.

Fremgangsmåten jeg har brukt i jakten på Munchs klang er enkel: Felles verdensanskuelse og estetiske ståsted gjør at en slags ”oversettelse” mellom kunstartene kan  finne sted og oppleves som overlappende. Slik jeg ser det oppstår det ikke nødvendigvis en kunstnerisk dialog eller forbindelse gjennom sosial kontakt, felles opprinnelsesland eller fordi kunstnerne det er snakk om tilfeldigvis levde på samme tid. Helt subjektivt opplever jeg Alban Bergs musikk som det tydeligste klanglige motstykket til Munchs kunst.  Den siterer ofte det romantiske drapert  i opphøyet positur av emosjonell råte. Hos meg vekker Både Edvard Munch og Alban Bergs kunst en unik visuell og musikalsk sammensmeltning av himmelstrebende  lengsel og skjønnhet forenet med vedvarende kvalme og følelsen av å bli kvalt. Jeg er svak for denne blandingen.

Avslutning:

Lulu-suite: I Rondo – fade out.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Fryktløs mann & hans kone på 17.mai

Vidar & hans fru kopi

 

Frykten for det ukjente

Hva er vi mest redd for? Å dø. Å miste noe eller noen. Å miste seg selv. Å bli redd eller utrygg. Men alt det vi er redde for er faktisk uungåelig. Vi kommer til å dø. Vi kommer til å oppleve tap. Vi erfarer alle å bli skremt eller å miste kontrollen over våre liv i enkelte faser. Dette kan vi velge å fornekte eller å akseptere. Man kan kanskje si at våre liv består i å akseptere eller fornekte det ubehagelige. Og å være våre egen lykkes smed i aksepten – eller fornektelsen. Fornektelse er jo så definitivt også en livsmetode, men personlig finner jeg denne metoden lite attraktiv fordi jeg er en type som er inderlig redd for å gå glipp av noe som kunne vært gøy, farlig eller spennende. Dessuten ligger det en kostnad i selve fornektelsen som Ibsen setter fokus på i sitt siste skuespill Naar vi døde vaagner.

Rubek: Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kanske klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, ser du. – og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.

Frykt som maktmiddel er jo dessverre også et kjent og kjært verktøy for både religiøse som politiske institusjoner. Den røde fare, the axis of evil, de asiatiske horder, når myntene i kisten klinger- sjelen ut av skjærsilden springer, riksdagsbrannen, Illuminati, Obamas new world order og Horus’ øye på dollarseddelen.  Jeg gjesper, skrur av TV-en, radioen og folder sammen min avis. Jeg orker ikke å få hjertet pumpet opp i halsen hver eneste dag. Nå er det så lenge siden jeg har lest en avisforside at jeg til og med tør å hilse på forskremte somaliske damer på handletur i nærbutikken min. Etter et par hils har vi til og med begynt å smile til hverandre.

Barn er naturlig nysgjerrige og de voksne har som oppgave å både stimulere og å sette rammer rundt  deres utforskningsinstinkt. Her er det selvsagt kun de voksne som har ansvaret. Ansvar for å lære dem at ilden er varm, eller tillate at de gjennom egen erfaring lærer å ha respekt for sin første speiderkniv. Et kutt i fingeren er som oftest en liten pris å betale for å mekke sin første seljefløyte. Lignende erfaringer, forbud , forklaringer og stimulans gjelder også overfor alt det morsomme et barn kan finne på å putte i munnen. Den vakre røde fluesoppen med de hvite små prikkene på ser jo god ut da! Mens det som oftest er i litt mer fremskreden alder at bare tanken på Roquefort-ost gir oss vann i munnen. Jeg nevner bevisst ikke hvitløk, ingefær, koriander og andre for nordiske ganer fremmede krydre i vår sammenheng, siden jeg ikke ønsker å høres ut som om jeg er utsendt fra det stigmatiserende og irriterende TV-programmet Migrapolis. Jeg holder meg til det nære fremmede som alltid og til alle tider har vært og er rundt oss i hverdagen. Som Senilix sier i et av Asterix-bladene: Jeg har da ingenting imot fremmede. Mange av mine beste venner er fremmede. Men disse fremmede kommer jo ikke herfra engang!

Hele mitt innlegg i dag er en digresjon. Jeg liker nemlig digresjoner, avsporinger og å lete der de fleste ikke tenker på å lete. Fordi jeg finner så mye verdifullt utenfor hovedveien. Det største markedet i verden er vår dumhet. Hovedveien er dumheten. Markedet tvinger oss til å kjøpe dumme ting fordi tilgangen på lure ting stadig begrenses. Det er flest penger å tjene på dumhet. I allefall i det korte løp. Men det betyr ikke nødvendigvis at de fleste av oss er dumme. Jeg tror de fleste alltid vil beholde noe av barnets nysgjerrighet i seg – så lenge det finnes steder der nysgjerrigheten får gode vekstvilkår. Og nettopp det mener jeg burde være min yrkesgruppes viktigste funksjon: Å dyrke og stimulere nysgjerrigheten. Sånn sett har kunstnerne mye til felles med naturvitenskapen, astronomien, filosofien og andre nyttige menneskelige sysler. En kunstner med frykt for det ukjente er en dårlig kunstner. Eller idet minste garantert en kjedelig kunstner. Og kjedsomheten er nok det jeg frykter mest. Sånn rent personlig.

Jeg hørte just en tragikomisk historie fra et spørreprogram for barn i Sveriges Radio der et barn fra Malmøs berømte forstad Sjøbo ble stilt dette spørsmålet: Hvilket dyr har to armer, to ben og hale, bor i Afrika og liker å klatre i trær? – Kan det vara en neger? – svarte barnet troskyldig. Og avslørte dermed intetanende sine foreldres frykt for det fremmede i sin egen nabooppgang.

Du lurer sikkert allerede på hva i all verden jeg forsøker å si. Jeg er litt usikker på om jeg klarer å formulere mitt budskap i ord, men her er et forsøk: Det eneste man har grunn til å frykte er frykten selv. Sky den som sprer frykt. Omfavn nysgjerrighetens sjenerøsitet. Man dør uansett av begge deler, men det siste er garantert det morsomste eventyret.

Eller som André Bjerke sier det i sin bok Enhjørningen:

Kjøp deg et seletøy og bestig enhjørningen! Eller heng deg i det.

18.09.2012