RSS Feed

Fryktløs mann & hans kone på 17.mai

Vidar & hans fru kopi

 

Frykten for det ukjente

Hva er vi mest redd for? Å dø. Å miste noe eller noen. Å miste seg selv. Å bli redd eller utrygg. Men alt det vi er redde for er faktisk uungåelig. Vi kommer til å dø. Vi kommer til å oppleve tap. Vi erfarer alle å bli skremt eller å miste kontrollen over våre liv i enkelte faser. Dette kan vi velge å fornekte eller å akseptere. Man kan kanskje si at våre liv består i å akseptere eller fornekte det ubehagelige. Og å være våre egen lykkes smed i aksepten – eller fornektelsen. Fornektelse er jo så definitivt også en livsmetode, men personlig finner jeg denne metoden lite attraktiv fordi jeg er en type som er inderlig redd for å gå glipp av noe som kunne vært gøy, farlig eller spennende. Dessuten ligger det en kostnad i selve fornektelsen som Ibsen setter fokus på i sitt siste skuespill Naar vi døde vaagner.

Rubek: Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kanske klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, ser du. – og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.

Frykt som maktmiddel er jo dessverre også et kjent og kjært verktøy for både religiøse som politiske institusjoner. Den røde fare, the axis of evil, de asiatiske horder, når myntene i kisten klinger- sjelen ut av skjærsilden springer, riksdagsbrannen, Illuminati, Obamas new world order og Horus’ øye på dollarseddelen.  Jeg gjesper, skrur av TV-en, radioen og folder sammen min avis. Jeg orker ikke å få hjertet pumpet opp i halsen hver eneste dag. Nå er det så lenge siden jeg har lest en avisforside at jeg til og med tør å hilse på forskremte somaliske damer på handletur i nærbutikken min. Etter et par hils har vi til og med begynt å smile til hverandre.

Barn er naturlig nysgjerrige og de voksne har som oppgave å både stimulere og å sette rammer rundt  deres utforskningsinstinkt. Her er det selvsagt kun de voksne som har ansvaret. Ansvar for å lære dem at ilden er varm, eller tillate at de gjennom egen erfaring lærer å ha respekt for sin første speiderkniv. Et kutt i fingeren er som oftest en liten pris å betale for å mekke sin første seljefløyte. Lignende erfaringer, forbud , forklaringer og stimulans gjelder også overfor alt det morsomme et barn kan finne på å putte i munnen. Den vakre røde fluesoppen med de hvite små prikkene på ser jo god ut da! Mens det som oftest er i litt mer fremskreden alder at bare tanken på Roquefort-ost gir oss vann i munnen. Jeg nevner bevisst ikke hvitløk, ingefær, koriander og andre for nordiske ganer fremmede krydre i vår sammenheng, siden jeg ikke ønsker å høres ut som om jeg er utsendt fra det stigmatiserende og irriterende TV-programmet Migrapolis. Jeg holder meg til det nære fremmede som alltid og til alle tider har vært og er rundt oss i hverdagen. Som Senilix sier i et av Asterix-bladene: Jeg har da ingenting imot fremmede. Mange av mine beste venner er fremmede. Men disse fremmede kommer jo ikke herfra engang!

Hele mitt innlegg i dag er en digresjon. Jeg liker nemlig digresjoner, avsporinger og å lete der de fleste ikke tenker på å lete. Fordi jeg finner så mye verdifullt utenfor hovedveien. Det største markedet i verden er vår dumhet. Hovedveien er dumheten. Markedet tvinger oss til å kjøpe dumme ting fordi tilgangen på lure ting stadig begrenses. Det er flest penger å tjene på dumhet. I allefall i det korte løp. Men det betyr ikke nødvendigvis at de fleste av oss er dumme. Jeg tror de fleste alltid vil beholde noe av barnets nysgjerrighet i seg – så lenge det finnes steder der nysgjerrigheten får gode vekstvilkår. Og nettopp det mener jeg burde være min yrkesgruppes viktigste funksjon: Å dyrke og stimulere nysgjerrigheten. Sånn sett har kunstnerne mye til felles med naturvitenskapen, astronomien, filosofien og andre nyttige menneskelige sysler. En kunstner med frykt for det ukjente er en dårlig kunstner. Eller idet minste garantert en kjedelig kunstner. Og kjedsomheten er nok det jeg frykter mest. Sånn rent personlig.

Jeg hørte just en tragikomisk historie fra et spørreprogram for barn i Sveriges Radio der et barn fra Malmøs berømte forstad Sjøbo ble stilt dette spørsmålet: Hvilket dyr har to armer, to ben og hale, bor i Afrika og liker å klatre i trær? – Kan det vara en neger? – svarte barnet troskyldig. Og avslørte dermed intetanende sine foreldres frykt for det fremmede i sin egen nabooppgang.

Du lurer sikkert allerede på hva i all verden jeg forsøker å si. Jeg er litt usikker på om jeg klarer å formulere mitt budskap i ord, men her er et forsøk: Det eneste man har grunn til å frykte er frykten selv. Sky den som sprer frykt. Omfavn nysgjerrighetens sjenerøsitet. Man dør uansett av begge deler, men det siste er garantert det morsomste eventyret.

Eller som André Bjerke sier det i sin bok Enhjørningen:

Kjøp deg et seletøy og bestig enhjørningen! Eller heng deg i det.

18.09.2012

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: